Edvard Munchs maleri Arv får publikum til å le i Paris. Men noen få gråter og ser bildets storhet.

Edvard Munchs maleri Moren/Arv, som forestiller en fortvilet mor med et døende, syfilittisk barn på fanget blir stilt ut på Salon des Indépendents i Paris og betegnet som utstillingens clou. Bildet henger i et rom for seg selv, og de fleste som der det, begynner å le.

De syns det er merkelig, rått umoralsk og avskyelig, og malt helt uten talent. Men når Munchs gallerist Bruno Cassirer og han kone ser bildet, tar begge til tårene.

Christian Krohg ser også bildet, og han blir svært betatt av dets kunstneriske kvaliteter. Han kommer flere ganger tilbake til det, og omtaler det med stor varme.

Bildet har et tema som er svært beslektet med Krohgs egen litterære figur Albertine.

Bildet gir assosiasjoner til en klassisk Pietà, en sørgende Maria med sitt døde barn i fanget: En uskylidg er dømt til lidelse og død på grunn av andres synder.

Munch kommer flere ganger tilbake til dette motivet i sine biografisk-litterære tekster. Han spør seg hvordan man etter naturen skal kunne male den virkelige gråten, og forklarer hvordan han måtte male kvinnens ansikt slik han så det den gangen, mot den grønne hospitalveggen: De spørrende, lidende barneøynene slik de stirret ut av et gustent barnelegeme, like hvitt som det hvite laknet det lå på.

For å få til dette måtte han gi avkall på mye annet, de ritkige lysvirkningene, store deler av bildet ble plakatmessig, bredt og tomt, men de fineste partiene, som skulle uttyrkke bildets smerte og mening, håpet han å få enda mer sublimt.

Det piner ham at publikum ler og finner bildet rått umoralsk. For ham selv er det nettopp i høyeste grad moralsk.