-
Amalie har fått brev fra Norge om at sønnen Ludvig og hans kone Signe skal skilles. De har to barn, og hun trodde de hadde det bra -- ingen av dem har fortalt henne noe som helst om problemene. Fra en tante hører hun at man mener det er hun selv som har trukket i trådene forbindelse med skillsmissen. Denne innsigelsen gjør henne ulykkelig og forannet. Men hun husker Georg Brandes ord om at man må hundre ganger sterkere enn sin skjebne, og hun gjør seg kunstig forsert og munter og støyende i selskaper, så vennen Irminger blir forferdet og irettesetter henne.
-
Amalie har en ung beundrer, Hage, som overøser henne med oppmerksomhet; buketter, blomster og brev. Hun har bare sett ham en gang før, på klinikken i Villemoesgade, hvor han han på gang spurte etter henne, og til slutt ble innlagt. Irminger er forferdet, og ber henne sende beundreren et brev. Han syns hun oppfører seg merkelig.
-
Paul Gauguin dør på Dominique, fattig og syk. Barna hans hjemme i Danmark er voksne nå; Emil er 29, Aline døde for seks år siden, Clovis er 24, René er 21, Pola er 20.
-
Irminger har gitt Småen et bilde av en ku som han har malt. Småen er overveldet. Rammen er også praktfull. Amalie skriver til ham: " - Hvis du idag havde set småens strålende glæde, da jeg kom indtil hende med dit lille maleri! Hendes øjne tindred, og hendes kinder blev blussende røde. Det var ikke alene glæde, som gav dette, det var også et slags ydmyg stolthed. "Er det virkelig muligt? Er det til mig?" "Jeg vil straks skrive til ham, og takke ham", sagde hun så. Ja, Irminger, Du har beredt hende en stor fryd, og derigjennem mig en enda større. Og den nydelige ramme!
-
Irminger har gitt Småen et bilde av en ku. Småen er overveldet. Rammen er også praktfull.
-
Otto Weininger kommer opp til sin venn med det første eksemplaret av sin bok Schelcht und Character.
