Paul Gauguin dør

Paul Gauguin dør på Dominique, fattig og syk. Barna hans hjemme i Danmark er voksne nå; Emil er 29, Aline døde for seks år siden, Clovis er 24, René er 21, Pola er 20.

Paul Gauguin skal først og fremst komme til å være et fantasibilde for Pola. Han har få kjensgjerninger å støtte seg til, så farsbildet han skaper seg er til å begynne med harmonisk. Men etter hvert som Pola selv blir eldre, kommer kjensgjerningene til: Først og fremst gjennom de to bøkene som faren har skrevet, men også på bakgrunn av de kommentarene som han etter hvert får lokket ut av moren om hvem faren egentlig var.

Mette Gauguin er klar, upartisk, utleverende når det gjelder Paul Gauguin. Hun har fremragende hukommelse. Temperamentet hennes er kjølig, fylt av vidd og humør. Og hun er preget av stor praktisk selvvurdering. Hun er stolt av slekten sin. Ærgjerrig. Det var en begavet og arbeidsom bankmann hun giftet seg med den gangen i Paris for 30 år siden, Paul hadde stor praktisk sans, og mangesidige evner. Hun beundret og var ikke så rent lite stolt over hans sunnhet og styrke den gangen. Men kunstneren Gauguin er fremmed for henne. Hun forstår ham ikke. Hun fatter ikke at en mann med hans begavelse og forutsetninger kan begi seg inn på noe så hensiktsløst som det å være kunstner. Hun beskriver ham som en sterk mann, både av temperament og i sine handlinger, men også helt uten onde hensikter, og uten snev av mistenksomhet. Han kunne være hensynsløs i sin ærlighet, og han handlet alltid etter sin overbevisning, men han var alltid rolig og konsekvent, han viste aldri tegn til fanatisme.

Hun forstår altså ikke hvordan han kunne gi seg inn på å bli kunstner, men nå, så lenge etter på, sier hun til Pola at hun mener at han hadde rett til å handle som han gjorde. Men hun vil også ha sagt at det burde vel ikke forbause noen at hun ikke kunne følge ham og fortsette å føde hans barn i det hun oppfattet som et håpløst og vanvittig eventyr som han hadde begitt seg ut på.

Pola skal etter hvert komme til å skrive en bok om sin far. Han snakker med mange av de som har kjent faren, og alle gir svært forskjellige beskrivelser av ham: Paul Gauguin var hjertelig, men innadvendt. Han var bundet i et svært sterkt følelsesliv som det var vanskelig for ham å finne uttrykk for i daglig omgang.