Henrik Ibsen får besøk av den nyfødte datteren til sønnen Sigurd og hans Bergljot.Siden skal Bergljot komme til å skrive dette om møtet mellom bestefar Ibsen og sønnedatteren: «Hun var bare noen uker gammel, da Sigurd og jeg tok henne med op til Ibsens. Ibsen satt i lenestolen ved bordet i biblioteket, da vi kom inn. Jeg viste ham den lille, som han betraktet lenge. Så spurte jeg ham, om vi kunne kalle henne Eleonora. Han blev meget beveget og kunde derfor bare ganske sakte si ja. Så snudde han sig mot mig og tilføide: «Gud velsigne dig, Bergliot.» Han var lykkelig over å se slekten vokse. Da vi var gått sa han til fru Ibsen: «Min Nora het også Eleonora.» Det var en av de siste ganger Sigurd og jeg så ham oppe. Efter det lå Ibsen som oftest til sengs. Hans hustru var den eneste som fikk lov til å gi ham mat; og når han var oppe, vilde han bare spise frokost i hennes soveværelse, som lå ved siden av hans. Han levde i en stadig angst for at hun skulde dø før ham. Han sa: «Dør du før mig, så dør jeg fem minutter efter.» Han hadde i den senere tid vondt for å tale og kalte henne alltid for «Fruen» - det var lettere å uttale; og han hørte alltid pleiersken si det. Jeg satt engang hos ham - det var siste gangen. Han lå og holdt min hånd; og hans øine og ansikt strålte av godhet, mens han sa mig mange kærlige ord. For mig en deilig erindring. Sigurd var hver dag hos sin far; en aften sa faren til ham: «Nu går jeg snart inn til det store mørke.»