Denne sommeren er de to fjellvandrerne Boeck og Keilhau på vandring i de ville fjellene som etter hvert skal bli kalt Jotunheimen. I 1896 kommer professor O.A. Øverland til å skrive om Jotunheimens oppdagelseshistorie:
«Det høres noget utroligt ud, men det er dog sandt. Der fandtes endnu, da man skrev det Herrens Aar 1820, i det søndenfjeldske Norge, I kun faa Miles Afstand fra Havet og fra de store Kommunikationsforbindelser med det vesten- og nordenfjeldske, et stykke land af 100 - 150 Kvadratmiles Udstrækning, til hvilket den civiliserede Verden ikke havde meget større Kjendskab end f.Ex. til Ny-Holland, Patagonien og det indre af Afrika, det vil sige Jordens mindst bekjendte Landstrækninger. Trakten var ganske vist ikke fremmed for gudbrandsdalske, valderske og søgnske Jegere, Fiskere og Fækarer. Men den dannedes, Videnskabsmannens, Forestillinger om denne Trakt var i høieste Grad uklare.
Etter sin ferd gjennom dette ukjente fjellområdet sommeren 1820 ga Boeck og Keilhau trakten navnet Jotunfjelde. Det var først med Aasmund Olavsson Vinje at navnet Jotunheimen oppsto. Men før denne tid var altså egnen godt kjent og mye brukt av lokale jeger, fiskere og fekarer. Og rundt Bygdin for eksempel finner man en rekke gamle felæger og steinbuer slik som Eidsbue, Brandbue, Tolormbue, Nybue, Hestevøllen og Synsbekk. Likeledes ved Tyin der man også finner en rekke gamle buer.
Boeck og Keilhau kom på sin ferd gjennom Jotunfjelde til Eidsbugarden langs nordsiden av Bygdin under Torfinnstidene, opp gjennom Langedalen og forbi Galdebergtjørni for så å komme ned til stranden av Bygdin igjen under Galdeberg. Da de dagen etter kom fram til Eidsbue skriver de følgende:
"Den 13de kom vi forbi Felægret ved Bramboden og satte over en Elv, der formedelst sit Gletschervand (=brevann) kaldes Melkedøla. Ikke langt derfra forlader man Bygdin ved Eidsbod, en ussel Jordhytte, som Rensdyrskyttere have bygget omtrent i Middelpunctet af deres bedste Jagter. Omkring Rustetjernet og i Slottets Høidale (=Sløtafjellet) streife Dyrene i Hundretal, ligesaa i den nære Koldedal.»
Fra Bygdin drar Boeck og Keilhau videre over Eidet til Tyin, og herfra bestiger de Falketind med store bestrebelser på sin ferd mot toppen og tilbake. Ferden går så videre vestover mot Hurrungane og Jostedalen.