I Arendal utgi den norske presten og folkeminnesamleren Andreas Faye boken Norske Sagn. Faye har for et par år siden vært på en stor reise i Europa, der han blant annet har fulgt forelesninger av filosofen Schleiermacher og besøkt Goethe i Weimar. Boken hans er den første folkloristiske boken som utkommer i Norge, og målet med den er å hente opp fra folkedypet viktig kulturstoff som kan brukes i kampen for norsk selvstendighet.
Faye er inspirert av de tyske brødrene Grimms eventyrsamling fra 1816, og av Goethe. P. A. Munch gir utgivelsen en svært negativ anmeldelse, mens Henrik Wergeland og Peter Christian Asbjørnsen er begeistret, og sender ham tekster som han kan bruke i neste utgave av boken (som skal komme i 1844). Han virker også som inspirator for Asbjørnsen og Moes innsamling av norske folkeeventyr, Faye er svært begeistret for Asbjørnens innsamlede stoff.
Også Welhaven skal komme til å bruke Fayes innsamlede stoff i sin balladediktning. Faye mener at de innsamlede diktene er viktige for diktningen fordi dikt som tar utgangspunkt i fakta eller sagn nesten alltid lykkes bedre enn når stoffet er oppdiktet. Han vil gjerne at de unge, norske forfatterne skal bruke boken som håndbok og bli nasjonale diktere i stedet for å finne stoffet sitt langt hjemmefra.