Dato
29 mai 1839

Camilla Wergeland har endelig fått skrevet sine opptegnelser fra ungdomsårene ferdig. De ligger i et svart skrin på hennes kommode, den minner ikke så rent lite om en likkiste, nå sender hun dem til Jonas. Det føles som er stor lettelse. Han får gjøre hva han vil med dem, skriver hun. Brevene fra Welhaven er så vakre at hun tipper at han ikke kommer til å tilintetgjøre dem. I morgen tror hun at hun kommer til å føle fred og velsignelse i rommet. Og Jonas leser alt, og han brenner ikke noe av det. Han leser uten sjalusi og uten bitterhet, han er helt opptatt av hvordan han kan hjelpe henne, sin elskede. Når han skriver til henne om det han leser, er han full av takknemlighet over den fortroligheten hun viser ham, og glede over det blikket disse dagbøkene gir ham inn i hennes sjels dyp. Nå er han enda sikrere på at han kan hjelpe henne til å bli fri Welhavens makt over henne.

Sted
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Gran, G. (1915). Norsk aandsliv i hundrede aar: spredte træk. Kristiania, Aschehoug.

http://www.nb.no/nbsok/nb/e73307c47d45a45ae6f3551fc28a1494.nbdigital?lang=no