Søren Kierkegaard er nå blitt 27 år gammel. Dette året flytter han til Nørregade 38 i København sammen med tjenestefolkene sine. Leiligheten ligger i andre etasje, det er hans yndlingsetasje. Han skal skrive doktoravhandling; han overveier først å la selvmord være emne for en vitenskapelig behandling, men ender med å skrive «Om Begrebet Ironie». Første del av avhandlingen fremstiller Sokrates ironi som en nødvendig reaksjon på Platon og Aristoteles. I andre del kritiseres den tyske romantikken for å være amoralsk og nihilistisk. Alt i husholdet hans er til punkt og prikke tilpasset skrivingen hans; her er ingen forstyrrende elementer. Det praktiske ved husholdet blir ivaretatt av tjeneren, hr. Westergaard, og kjøkkenpersonalet, som tilbereder sterk og nærende kost til ham. Hans sekretær, hr. Christensen, sørger for renskrivning av manuskriptene, og vennen, redaktøren av avisen Fædrelandet, R.F. Giødwad, besørger formidlingen til forlag, aviser og tidsskrifter. Det er nødvendig, siden Kierkegaard jo skriver pseudonymt, selv om de fleste vet hvem den egentlige opphavsmannen er. Inn i leiligheten kommer stort sett ingen. Derimot foretar dikterfilosofen daglige lange spaserturer rundt omkring i byens kvarterer, hvor hans slentrende figur er en del av bybilledet. På sine rituelle ruter, som han kaller menneskebadene, stanser han ofte opp og snakker med folk. De fleste av kulturlivets prominente skikkelser har etter hvert deltatt i slike samtaler med den krumryggede og tynnbente Kierkegaard under armen. Å gå er for Kierkegaard ikke bare et spørsmål om mosjon og sosial atspredelse, det er også en livsfilosofi. Han skriver på nøye uttenkte tidspunkter av døgnet, som gåturene er tilrettelagt etter. På disse turene memorerer han dagens tekst, og så snart han er innenfor døren igjen, går han i gang ved skrivepulten - ofte fortsatt iført hatt og frakk. Og han spaserer også innendørs: frem og tilbake gjennom stuene, hvor det er plassert flere skrivepulter som han kan bruke. Dette året tar han også ridetimer, men det går ikke så bra. Han tar seg nokså komisk ut på hesten, han sitter stiv på hesten, det ser ut som om han sitter og gjentar ridelærerens instruksjoner høyt for seg selv. Og han gir nokså fort opp forsøket på å bli en god rytter.
http://www.e-poke.dk/kierkegaard_bio_05.asp og Garff, J. (2005). SAK: Søren Aabye Kierkegaard : en biografi. Oslo, Press. s. 374-375.