Arthur Schopenhauer utgir andre utgave av sitt verk Verden som vilje og forestilling

Arthur Schopenhauer utgir andre utgave av sitt verk Verden som vilje og forestilling. Verket er nå på to bind. Det første bindet er likelydende med første utgave, som utkom i 1815, og forsøker å vise ikke-rasjonalitet og universalitet som eksistensens sterkeste drivkrefter, for både levende og ikke-levende objekter. 

Det andre bindet er en samling med essays som videreutvikler temaer som tas opp i første bind. Her reflekterer Schopenhauer blant annet over døden, og lager en teori om seksualiteten. Han har fordypet seg i buddhisme og indologi, og vært spesielt opptatt av de indiske Uphanishadene, filosofiske tekster som han mener uttrykker den dypeste menneskelige visdom. 

Litteratur på sanskrit kaller han sitt århundres største gave, og han har innlemmet deler av dem i sitt verk. En av de viktigste drivkreftene i livsviljen, er etter hans syn seksualiteten. Den styrer oppmerksomheten vår i sterk grad, og får oss til å gjøre merkelige og absurde handlinger, som å forelske oss. Forelskelse og livsvilje henger nøye sammen, og målet for det forelskelsen og seksualiteten vil med oss, er å skape nye generasjoner. Intellektet forblir nokså utelukket fra denne sterke livsviljen, det er nødvendig, mener han, for vi ville aldri ha reprodusert oss dersom vil hadde vært intellektuelt til stede i våre livsvalg knyttet til kjærlighet, og vi ville heller ikke ha påtatt oss det store arbeidet det er å føde og oppdra barn.

Derfor er det fra naturens side ordnet slik at vi forelsker oss i personer som utgjør det beste utgangspunktet for å skape barn i balanse, som har de beste mulighetene for å overleve og føre slektene videre. Vi er nemlig alle litt ubalanserte i en eller annen form, mener han, og dersom denne ubalansen hadde fått mulighet til å fortsette, og forsterkes, ville slekten som helhet raskt bli degenerert. Derfor sørger viljen til liv for at vi forelsker oss i personer som balanserer oss på de punktene vi er ubalanserte på. Det er dette som er årsaken til at personer trekkes mot potensielle sexpartnere som utgjør deres egen motsetning, og som de for eksempel aldri ville ha vært venner med. Det er også denne motivasjonen som livsviljen har styrt oss med som går opp for oss i øyeblikket etter orgasmen. I det øyeblikket kan man høre djevelens latter.

Vi er med andre ord akkurat som dyrene, men siden vi har en bevissthet som dyrene ikke har, er vi ulykkeligere enn dem. Å gifte seg er for eksempel å gjøre sitt ytterste for å sette seg i en situasjon der vi vil tiltrekke oss et annet menneskes avsky og motvilje. Det fins ingen innebygget mening med tilværelsen, det er drift og illusjon som sørger for at det hele holdes gående. Vi er født med en innebygd feil: troen på at det er meningen at vi skal være lykkelige. Det er vi ikke, mener han, tvert imot er det ikke til å unngå å oppleve smerte, det er derfor nesten alle gamle menneskers ansikter er preget av skuffelse.

Schopenhauer påpeker to mulige løsninger på dette livsdilemmaet som menneskene er fanget i. Det ene er det vismenn velger: å gjennomskue denne viljen til liv i en selv, og heve seg over den. Da må man leve atskilt fra menneskene, unngå å gifte seg, og ikke hige etter berømmelse og visdom. Men dette er ikke noe de fleste mennesker vil kunne leve etter. 

Den andre utveien er å tilbringe så mye tid som mulig med kunst og filosofi, som har som oppgave å holde opp et speil for oss for å vise oss det meningsløse jaget vi blindt og viljeløst inngår i. De få øyeblikkene det er mulig for oss å overkomme livsviljen er i teatret, eller når vi leser poesi. Her får vi mulighet til å trekke oss tilbake fra livet og betrakte det som den illusjonen det er.

Schopenhauers verk skal komme til å få enorm innflytelse på europeiske diktere og filosofer. Amalie Skram skal komme til å bli en av dem. Friedrich Nietzsche en annen.