Camilla Colletts Amtmandens døttre, første del utkommer

Camilla Colletts Amtmandens døttre, første del utkommer. Andre del kommer til å bli utgitt om en måneds tid. Collett startet på arbeidet med romanen i løpet av ekteskapet med Peter Jonas Collett, men hun var ikke kommet særlig langt før han døde.

For et par år siden, i oktober 1852, reiste hun til København for et drøyt halvårs arbeidsopphold. Der bor en av de ytterst få kvinnelige forfattere som er å finen for tiden, Thomasine Gyllembourg. Hun er kjent for å skrive Hverdagshistorier, upretensiøse skildringer fra dagliglivet. Hennes sønn, Johan Ludvig Heiberg, er en av de mest toneangivende litteraturkritikere i Norden. Hans litteratursyn lå tett på den poetiske realismen som Camilla Collett selv bekjenner seg til, og hun oppsøkte dem flere ganger uten å be ham om å lese manuset. Det er i hvert fall slik hun siden kommer til å skrive om det om mange år, i «Et Gjenmæle» i Mot Strømmen I  i 1879.

Det var først i mai i år t Collett sendte et utdrag av manuskriptet til den danske litteraten Chr. Winther. Hun ba om hans mening: Bør manuskriptet brennes eller ferdigstilles? I svarbrevet berømmet han de livfulle skildringene i manuskriptet, men oppfordret henne til å arbeide mer med overgangene mellom de ulike scenene og bygge ut komposisjonen slik at den mørke tonen varieres med lysere partier. Og han skrev også:

«ved Behandlingen af Tendentsen, dette Novellens indre Stof, har De, som det forekommer mig, ikke stillet Dem selv høit nok derover, De har ikke objectiveret dette tilstrækkeligt; Forfatterens Lidenskab for Sagen træder saa stærkt frem, den subjective Smertes Lyrik klinger overalt igjennem. Burde dette ikke undgaaes? –» 

Dermed er Collett både oppmuntret og advart. Den tendensen som Chr. Winther peker på, at kvinner lærer å ofre seg, er romanens samfunnskritikk, og hun har måttet forberede seg på at dette vil bli kommentert når boken nå kommer ut. Men den «subjektive Smertes Lyrik» som Chr. Winther advarer mot, skal komme til å både bli Camilla Colletts varemerke som forfatter og en kritikk som hun ofte kommer til å høre gjentatt.

Få dager etter at hun hadde mottatt Chr. Winthers svar har hun funnet en måte å forsvare seg mot kritikken på. Hun har sendt deler av manuskriptet til Johan Ludvig Heiberg for å høre hans mening. I følgebrevet forklarte hun hva hun vil med romanen:

«Jeg har blot villet indsætte Følelsen i sine Rettigheder, villet vise at den kvindelige Kjærlighed naar denne er ægte, altid burde finde sin Gjenstand, […] jeg har villet vise, hvor uvorrent, hvor uforsvarlig Samfundet behandler dette Menneskelivets dyreste og ædleste Stof.» (Camilla Collett i brev til J. L. Heiberg 7. juni 1854, sitert etter Steen 1947: 243).

Heibergs svarbrev gav Camilla Collett den energi og det mot som skulle til for å gi ut første del og ferdigstille annen del, kommer hun siden til å skrive.

Romanen handler om to følsomme unge mennesker som gjennom en del frem og tilbake og langsom og nølende kommunikasjon om følelser og tanker kommer frem til at de elsker hverandre.

I et kort øyeblikk får de hverandre, men så oppstår forviklinger gjennom at den unge kvinnen overhører en samtale den den unge mannen fresmstår som en Don Juan som kun er ute etter å forføre henne. Ingen av dem klarer å kommunisere om det som har skjedd, og den unge kvinnen blir forstenet av sorg og fortvilelse. Hun gifter seg i stedet med en prest.

Det har nå gått atten år siden Camilla Collett og Welhaven brøt kontakten, men det er vanskelig å lese denne romanen som annet enn en bok til og om ham, i idealisert og forbedret utgave. Her er handlingen mer i detalj: Den foregår i embetsmannsfamilien Ramm og deres tre døtre. Den eldste av søstrene blir gift med en lite tiltalende mann som hun forakter, den andre lever i en tilstand av falsk romantikk, illusjon og føleri, og dyrker sin forelskelse i en stiv og pedantisk kapellan.

Den tredje datteren, Sophie, er bokens hovedperson. Hun og familiens huslærer, Georg Cold, elsker hverandre, men da han får en kynisk venn på besøk, våger han ikke å røpe overfor ham sine dypeste følelser. Sophie kommer til å overhøre en samtale mellom de to og tror at Cold snakker sant når han fornekter sine følelser for henne.

Når han senere prøver å oppklare misforståelsen, er hun uimottagelig for hans tilnærmelser. Sophie aksepterer deretter et ekteskapstilbud fra en edel og meget velstående prest og enkemann, pastor Rein.

Hun slår seg til ro med oppgavene som hustru, stemor og prestefrue, med plikter også overfor mannens sognebarn, og romanen ender med å fremstille dette som et fullverdig innhold i hennes fremtidige liv.

Boken vekker oppsikt ved sin radikale tendens. Riktignok stiller den ikke krav om samme sosiale rettigheter for kvinner og menn, derfor er den ingen kvinnesaksroman i moderne forstand. Hos Collett er hovedpoenget at det kvinnelige følelsesliv henger nært sammen med kvinnens rett til selv å velge sin livsledsager.

Forfatterens overordnede krav er at kvinnene må få mulighet til å leve i sannhet - i pakt med sin egentlige (kvinnelige) natur.

Den konvensjonelle amtmannsfruen («Amtmandinden») i romanen representerer alt som hindrer dette: Hun forventer og krever av sine døtre at de skal giftes for å oppfylle de sosiale forventninger om gode borgerlige ekteskap, som var ansett som livets mål for embetsmannsstandens døtre.

Men budskapet i boken er tvetydig. Også andre av romanens kvinner gir nemlig uttrykk for en tenkemåte beslektet med amtmannsfruens. Det gjelder blant andre Colds platoniske venninne, Margrethe. Tekstpartiet «Uddrag af Margrethes Blade» har form av dagboksrefleksjoner over kjærlighet og kvinnelighet. Margrethe, som er blitt syk fordi hun er sviktet av den mannen hun elsker, mener at hverken mannen eller kvinnen egentlig er skikket til å velge sin livsledsager - mannen fordi han lar seg styre for sterkt av sin sanselighet, kvinnen fordi hennes fornuft er mangelfullt utviklet (på grunn av samfunnsforholdene).

I en slik situasjon, der den kvinnelige kjærligheten på grunn av sosiale hindre ikke tillates å utfolde seg fritt og i samsvar med den kvinnelige fornuft, skriver Margrethe: «De saakaldte ‹stiftede Partier› indeholde ofte en større Betryggelse for den gjensidige Lykke end man troer. Man skal ikke foragte dem» (Collett 1854-55, b. 1, 155).

Et tilsvarende syn uttrykkes av Sophies eldre søster Louise, som har levd mange år i et dypt ulykkelig ekteskap med en slubbert av en mann: «Vor Lykke er den, at den Mand, som begjærer os, ikke mishager os for meget, at han er brav, ganske simpel skikkelig, hører Du, og at han kan beskytte os mod Mangel.» I siste omgang blir en slik resignasjon også styrende for bokens hovedperson, attenåringen Sophie. Hun velger å gifte seg med den snart femtiårige pastor Rein, selv om hennes «Følelse modsætter sig det» .

Pastor Rein har ikke skjøvet på for å få Sophie, han har overlatt valget ene og alene til henne. I romanteksten fremstilles han som meget sympatisk og svært velhavende, med et innbringende embete og med mølle- og verksdrift i prestegårdens omegn. I ham får hun en rettenkende, god og omsorgsfull ektefelle som samtidig kan trygge hennes materielle eksistens bedre enn noen annen. Dette blir avgjørende for at hun velger å glemme sin kjærlighet til Cold og beslutter å gifte seg med Rein. Ikke engang da Cold dagen før bryllupet gjør et siste forsøk på å få henne til å ombestemme seg, endrer hun syn:

"Ikke letsindig, men med sin Sjels hele dybe Alvor, efterat hun lykkelig og vel havde vænnet sit Hjerte af - maaske som den sidste Act af dette Selvdødelsens Værk, - havde hun grebet og sat sig ind i sin nye Tilværelse. Hun havde selv rakt den Mand hun skulde tilhøre, Haanden over den frivillige Kløvt, han havde lagt mellem dem. Ligesaa tillidsfuldt som dette var givet, saa tillidsfuldt, saa taknemeligt var det blevet modtaget."