Søren Kierkegaard møter opp på Det Kongelige Frederiks hospital i København og ber om å bli undersøkt

Søren Kierkegaard møter opp på Det Kongelige Frederiks hospital i København og ber om å bli undersøkt. Den vakthavende kandidaten skriver i sin journal at Kierkegaard ikke kan gi noen bestemt grunn til sin nåværende sykdom, men at han nevner han drukket kaldt selters om sommeren, har hatt et mørkt oppholdssted, og har bedrevet anstrengende åndsarbeid som han mener har vært for hardt i forhold til hans spinkle kropssbygning. Han anser sykdommen for dødelig, og bemerker at hans død er nødvendig for den saken som han har brukt hele sin åndskraft på å løse, og som han mener er hans oppgave. Han ser en sammenheng mellom den skarpe tenkningen har er satt til å gjøre og sitt spinkle legeme. Dersom han skulle ha fortsatt å leve, ville han ha blitt nødt til å fortsette sin religiøse kamp, men da ville den komme til å trette folk. Når han derimot nå dør, vil hans innsats komme til å beholde sin styrke og føre til seier. Han blir innlagt på sykehuset som betalende pasient, og får enerom i forbygningen som vender ut mot Norgesgade. Sykehuset han 14 slike enerom. I motsetning til fellesrommene har disse mye tepper, seng, klesskap, speil, stoler og bord samt et hjørneskap med et te- og spisestell i fin fajanse. På dette rommet tilbringer Søren de siste 41 døgn av sitt liv. Han er nå 42 år gammel. I den kommende uken forverres tilstanden hans. Bena blir stadig svakere, det venstre lammes mer og mer. Og han får ryggsmerter, som man forsøker å lindre ved å gni ryggen hans inn med terpentinolje. Han får også daglig 25 dråper essensia valeriane officinalis, som er et nerveberoligende middel, dessuten en halv flaske bayerøl, som Kierkegaard riktignok allerede andre dag fraber seg, av religiøse årsaker. I stedet får han te laget på kløvergressfibre kamilleblomster og gullblommeblomster som han skal drikke morgen og kveld. Han ungdomsvenn og eneste vireklgie fortrolige, Emil Boesen, mottar nyheten om at Kierkegaadr er syk, og kommer fra sin prestegård i horsens for å besøke sin venn. De to har noen samtaler som kommer til å ligge som et tillegg til utgivelsen av Af Søren Kierkegaards Efterladte Papirer i 1881. I den første samtalen berører Kierkegaard forholdet til Regine. Han påpeker at han er sikker på at døden er på vei, han har sin pæl i kjødet, slik Paulus hadde det. Det var også dette som var i veien i hans forhold til Regine. Den gangen trodde han at det kunne forandres, med det kunne det ikke, så da brøt han forholdet. Han syns det er i orden at Regine giftet seg med Schlegel, men syns det er synd at han ble guvernør på De vestindiske øyer. Han forteller videre at Regine i sin tid led en hel del på grun av ham, og han snakker svært kjærlig og vemodig om henne. Han var i sin tid redd for at hun skulle bli guvernante. Det ble hun tross alt ikke. Denne dagen er det høyt, klart høstvær utenfor sykehusvinduene. Boesen foreslår at de skal gå en tur i den københavnske gatene, som i gamle dager. Kierkegaard er med på ideen, men bemerker at han ikke lenger kan gå. Han kan imidlertid løftes, det får ham til å føle seg som en engel, få vinger, og det er jo også det som skal skje, han sitte overskrevs på en sky og synge halleluja, halleluja, halleluja. Når Boesen spør ham om han nå kommer til å henfly til Guds nåde i Kristus, svarer Kierkegaard: ja, naturligvis hva ellers? Og så ber han sin venn om å hilse alle mennesker og si at han har holdt sært mye av dem alle sammen. Han skal fortelle dem at hans liv har vært en stor og uforståelig lidelse som andre ikke har visst om. At det som så ut som stolthet og forfengelighet ikke var det.