Magdalene Thoresen skriver i et av sine mange brev til sin venninne Hanne Wiehe, skuespilleren Michael Wiehes søster, om sin natur som en som alltid har vært altfor stor for sine omgivelser. Hun vokser sine omgivelser over hodet. Hun mener hun har en sterkt begavet natur, men er aldri blitt tøylet, har ikke fått noen oppdragelse, og derfor er hun blitt vill som skogens dyr, og er en som glemmer verden for å følge Verden. Hun skriver også om sin store kjærlighet til Bjørnstjerne Bjørnson, som hun har elsket like høyt som islendingen Grimur Thomsen, som hun fikk en sønn med i ungdommen. Bjørnson var for henne en naturkaft som henne selv, og for den måtte hun bøye seg i støvet. Men det var et diamantstøv, og hun reiste seg i diktningen. Hun hadde i ham funnet sin make.
Busk-Jensen, L. (1993). Grænseløs kvindelighed. Faderhuset: 1800-tallet. I.-L. Hjordt-Vetlesen and E. Andersen. København, Rosinante/Munksgaard. 2 s. 290