Henrik Ibsen, som nå er i arbeid med det som skal bli stykket Keiser og Galilæer, skriver til sin engelske oversetter Edmund Gosse

Henrik Ibsen, som nå er i arbeid med det som skal bli stykket Keiser og Galilæer, skriver til sin engelske oversetter Edmund Gosse, som har tilbrakt tid både i København og Christiania den siste tiden. Han takker for Gosses presentasjon og anmeldelse av Peer Gynt som han har fått tilsendt. Han takker for rosen, og skulle ønske den var fortjent. Men han skriver også at han nå, når han klarer å se stykket om om det skulle være en fremmed som skulle ha skrevet det, kan si seg enig i innsigelsene Gosse har hatt.

Om arbeidet med det nye stykket kan han fortelle at han håper å ha det ferdig med årets utgang. Det har som team noe han slev har gjennomgått i sin åndeligee utvikling. Det han skriver om, har han selv, under andre former, gjennomlevet. Stykket har et historisk tema: konflikter i verdensanskuelse i Bysants i det fjerde århundret etter Kristus. Og dette har en nærmere sammenheng med hans egen samtid enn man på forhånd skulle tro, understerker han. Og det er da også noe han syns skal være et krav av enhver litterær behandling av et så fjerntliggende stoff som dette han nå har fordypet seg i. Det som beveger seg i Ibsens egen samtid, er troen på at menneskeheten kan frigjøre seg, at fremskritt er mulig, gjennom bevegelser som sosialismen, positivisme og hegelianismen.

Ibsen er en ivrig avisleser, og følger nøye med på de politiske bevegelsene i tiden, og han får dem også presentert gjennom Georg Brandes’ formidlingsvirksomhet. Stykket hans skal komme til å være preget av både Hegels filosofi, som er vanskelig tilgjengelig, og som han nok kun delvis har lest i original, men som blant annet er formidlet av Peter Andreas Heiberg. Han har også tatt opp i seg Schopenhauers tanker om den frie viljen. Ibsen forsøker å omstøpe disse tankene på sin egen måte, og stykket kan leses som en slags kristent mysteriespill. I stykket lar han sin hovedperson, keiser Julian, bli et offer som viser konsekvensene av falsk og forloren kristelighet, slik han også har gjort i tidligere verk, og også skal komme til å gjøre i stykker han skal komme til å skrive i årne som kommer. Men han tegner også et bilde av det som fremstår som den sanne og ekte kristendommen, slik den fremfor alt tar form i trengselstider.

Han holder frem Jesus Kristus selv som en hellig målestokk for det som er sant og falskt. Dette er noe som også skal komme til å være viktig for Amalie Skram i hennes litteraturkritikk og forfatterskap. I begynnelsen av stykket om Ibsen er i arbeid med står Julian som en ung og uprøvet mann i en verden av intriger, vold og pengegriskhet. Julian føler seg som en utvalgt, som en som må rydde opp. Han blir etter hvert en frafallen fra kristendommen, og også et offer, som blir demonisert, og også sinnsforvirret i en periode. I stykket følges han av en skyggeskikkelse, mystikeren Maximos, som også er en historisk skikkelse fra denne tiden, og som representereer ideer av gnostisk karakter. Offertanken står sentralt i stykket: i sluttscenen i første del av verket utfører for eksempel Julian et blodoffer til de gamle gudene, og i den siste scenen blir han selv fremstilt som et offer på alteret til den historiske nødvendighet.