I Paris holder forfatteren Emile Zola, som nå er 37 år gammel, en middag i restaurant Trapp for to grupper forfattere, han har selv startet begge gruppene. Den ene er gruppen for «fiaskoforfatterne». Her er inngangsbilletten minst en gjennomført teaterfiasko.
Zola selv tilhører denne gruppen, sammen med Alphone Daudet, og de tyve år eldre Flaubert, Edmond de Goncourt og Ivan Turgenev.
Den andre gruppen møtes hjemme hos Zola hver torsdag, som i kveld, og består av ham selv, Maupassant, Huysmans og tre andre, mindre kjente forfattere. Siden skal denne kvelden komme til å bli regnet som innledningen til det som skal komme til å hete naturalismen i litteraturen.
Zola har et godt år som forfatter dette året: Han har fått mye oppmerksomhet for romanen Sleggen, som er en ubarmhjertelig klar skildring om hvor lite som skal til for arbeiderklassens ungdom, tross alle gode intensjoner, tross gode forsetter og anstrengelser, å bukke under på grunn av alkohol.
Men det er vel å merke ikke brennevinter som er årsaken til elendigheten, det er bare men symptomet, et stadium i forfallet. Årsaken ligger i at det knapt finnes muligheter å unnslippe elendigheten i samfunnet.
For Zola er dette en personlig roman. Han har selv vært fattig i storbymiljø, og hans kone har vokst opp i det samme miljøet. Romanen er i seg selv den første litterære skildringen av proletariatet sett innenfra. Det er først og fremst Zola selv av forfatterne i disse to eksklusive klubbene som er en forkjemper for naturalismen, og retningens ideolog. Han stiller naturalismen i motsetning til den litterære realismen. Det er viktig for ham å skildre virkeligheten på en troverdig måte, og dessuten å skape menneskelige figurer som utover å være individuelle, psykologiske portretter, også kan stå som representanter for bestemte mennesketyper.
En ekte fransk naturalist skal dessuten etter hans syn gjennom sin diktning representere et positivistisk vitenskapssyn; positivismen har vokst frem som en filosofisk reaksjon på det verdensbilde hvor naturvitenskapen har fortrengt religionen som en altomfattende verdensforklaring. Utgangspunktet er filosofen Auguste Comte og hans store verk Cours de philosophie positive (som ble skrevet mellom 1830 og 1842). Det var det «det positive», det vil si den fysiske og nøyaktige virkeligheten, som var emnet for Comte. Det metafysiske faller utenfor interessefeltet hans.
Det filosofiske grunnlaget for naturlismen ligger her, mens det litterære grunnlaget baserer seg på filosofen Hippolyte Taine og hans kultursosiologiske tanker. I følge Taine er kunsten et resultat av tre faktorer som virker sammen: rase, miljø og tidspunkt. Naturalismen utgjøre både en radikal forlengelse av realismen, og en kritikk av den. Innenfor realismen har det vært åpenhet for debatt, og dermed også mulighet for at ting i samfunnet kan forandre seg, mens naturalismen er langt mer radikal i så henseende; den er deterministisk, det betyr at den fremsetter det synet at mennesket kun er et produkt av arv, miljø og generelt destruktive drifter. Zola regner seg selv som en rent naturalistisk forfatter, men paradoksalt nok er han også et slående eksempel på en som selv avvek fra sine egne bombastiske teorier. Ifølge hans egne teorier er romanen både samtiden og framtidens litteraturform ved å skildre den sosiale og den psykologiske virkeligheten. Dens virkelighetskildring skal være like presis og konkret som en vitenskapelig avhandling, og det er de eksperimentelle, vitenskapelige metodene som skal benyttes i romanen.
Forfatterens egne og personlige tanker og fordommer skal reduseres til kun objektive fakta. Zola mente selv at den naturalistiske romanforfatteren kan sammenliknes med naturforskeren i måten å arbeide på: Han betrakter sine egne romaner som vitenskapelige eksperimenter hvor den determinerende innflytelsen til arveligheten og miljøfaktorene kan studeres. Han tenker ut romanene sine på forhånd, han vil at de skal være stramme konstruksjoner, bygget opp på samme måte som en ingeniør streker opp jernkonstruksjonen for et bygg. Men han klarer aldri å følge planene helt. Straks rammeverket står klart, er det som om fantasien hans tar over, han fortetter og forstørrer, og bruker levende mennesker som symboler. Motstandere av naturalismen har dermed rik anledning til å påpeke hvor Zola selv svikter sitt eget program. Det gjør de ikke uten skadefryd.
Men romanene hans er utvilsomt kollektive romaner og samfunnskritiske anklageskrifter. De er fulle av brutale bilder som vekker forargelse både blant lesere og kritikere. Zola er samtidig er feiret og anerkjent forfatter i Frankrike nå. De siste ti årene har han arbeidet med en stor bokserie på tjue romaner som blir kalt for Les Rougon Macquart. Den handler om en familie og slekt under den andre republikken, preget av samvittighetsløse forretningsvindel, krroupsjon og dobbeltmoral. Handlingen følger to greiner av en familie: den borgerlige og respektable Rougonene og de proletariske og mindre respektable Macquartene i fem generasjoner. Romanene beskriver de miljømessige påvirkningene av vold, alkohol og protitusjon, som hat tiltatt i etterkant av den industrielle revolusjonen. Forfatteren viser slekten gjennomgå en prosess hvor medlemmene degenereres; de forfaller både biologisk og moralske, og beskrives nærmest klinisk som fysiske og psykiske sykdommer.
Det er Zolas mål å komme så tett inn på sannheten som en obduksjonsprotokoll kommer på liket. Selv sier han dette om verket: Jeg ønsker framstille ved oppbruddet av et århundre av frihet og sannhet en familie som ikke kan styre seg selv i dens jag etter å besitte alle de gode ting som framskrittet gjør tilgjengelig og er avsporet av dens egen momentum, de fatale omveltninger som følger fødselen av en ny verden.
Paris
