Amalie Müller skriver hengivent til Bjørnstjerne Bjørnson om hvor stor tro hun har på ham

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er nettopp ferdig med å lese hans drama Det ny System, og hun er oppfylt av det. Hun er så takknemlig for at han tror på henne og tenker på henne.

Hun føler at det kanskje kommer lysere dager for henne etter dette, skriver hun. Hun føler at Bjørnson har et osean av solskinn i seg, et solskinn som kan driver vekster frem. Og det er bra, for kulden og skyggene i Norge kan fort komme til å drive dikterne vekk, til utlandet.

Dramaet hans har fylt henne med en dyp og inderlig kjærlighet. Alt han skriver er så forferdende sant, syns hun. På alle områder. Alle typene som fins i en slekt har han her klart å meisle i marmor. Han klarer å sette fingeren på all humbugen som samfunnet fremelsker, på hva all leflingen med religionen gjør med menneskene.

Han skriver mennesker frem som om de skulle være stått opp fra de døde, slik virker de på henne. Han skildrer situasjonen som hun ned i minste detalj har opplevd i virkeligheten. Hvordan kan han vite alt dette? Hun har måttet gråte over boken, selv om hun i grunnen aldri gråter lenger.

Hun tror Bjørnsons sjel må være svært dyp. Dyp og sann. Men hun ber ham om å bære over med dette sammenraskede brevet hennes. Hun har skrevet fort.