Bertha Pappenheim er svært syk etter å ha pleiet sin døende far, og trer inn i sitt private teater ved å drømme seg vekk

Bertha Pappenheim, som siden skal komme til å bli kjent som den hysteriske psienten Anna O. i Joseph Breuer og Sigmund Freuds bok om hysteri, har vært syk i hele høst. Hun har slitt seg ut med å pleie den syke faren, en rik og innflytelsesrik mann som hun har et intenst forhold til, og hun har utviklet stadig flere uforklarlige kroppslige symptomer. Fra og med i dag er hun helt sengeliggende.

Bertha har utviklet en egen evne til å drømme seg vekk. Legen hennes, Breuer, finner at denne drømmetilstanden tillater symptomene hennes å blomstre fritt. Den positive siden av saken, sett fra hans ståsted som lege med interesse for bruken av hypnose i behandlingen, er at hun dermed også synes å være svært mottakelig for hypnose.

Sigmund Freud, som Breuer etter hvert kommer til å inngående diskutere Bertha med, skal komme til å tenke at dette indre teatret til Bertha kanskje er en predisposisjon for hysteri. Breuer legger merke til at det er som om Bertha har to helt forskjellige bevissthetstilstander som veksler brått og uforutsigbart, og som stadig blir mer markerte etter hvert som tilstanden hennes forverrer seg; i den ene gjenkjenner hun omgivelsene sine, er trist og engstelig, men relativt normal. I den andre tilstanden hallusinerer hun, og oppfører seg «slemt» og «ulydig», det vil si at hun kaster puter rundt seg, river knapper av sengeklærne og sine egne klær med de fingrene som for øyeblikket ikke er lammet. Dersom noe i rommet hun ligger i blir forandret eller flyttet, eller når en person kommer inn i rommet eller går ut av det, klager hun på at hun har mistet tid, og at hun blir oppmerksom på gapet mellom de bevisste tankene sine.

Breuer får en idé om at det er i denne evnen Bertha har til å «hypnotisere seg selv» ved å tre inn i det private, indre teatret, at nøkkelen til hennes helbredelse ligger. Og behandling er tvingende nødvendig, mener han, for hun fremstår ekstremt ustabil. Hun har riktignok korte øyeblikk av godt humør, men så inntrer lange perioder der hun føler dyp angst, og opplever skremmende hallusinasjoner. Da opplever hun for eksempel at hennes eget hår, eller blondene på klærne hennes, er farlige slanger. Og samtidig foreller hun seg selv hele tiden at hun ikke må være så dum, at det selvfølgelig kun er håret hennes hun ser, osv. I disse øyeblikkene av klarhet kan hun fortelle at hun opplever at det fins et stort mørke inni hodet hennes, at hun ikke er i stand til å tenke, at den onde siden av henne får henne til å gjøre ulydige og slemme ting.

Og når hun får de krampeliknene anfallene sine, klarer hun ikke å snakke normalt. All logisk, grammatisk struktur forsvinner fra språket hennes, syntaksen fins ikke lenger, hun bøyer verbene feil og snakker kun i infinitiv. Til slutt forsvinner nesten alle ordene. Bare med den største anstrengelse klarer hun å sette sammen ord fra de fire, fem forskjellige språkene hun snakker. Det gjør at det er så å si umulig å forstå hva hun sier.

Alle rundt henne forsøker å trøste som best de kan når hun hevder at hun er i ferd med å bli gal. Når hun er kommet ut av et av anfallene sine, klager hun på hvilken elendighet hun har havnet i, og på alt det forferdelige som blir gjort mot henne. Hun føler at hun befinner seg i det totale mørke, døv og blind. Det er som om det fins to varianter av henne; en ond og en god. Som om personligheten hennes skulle være splittet. I to uker er hun så fullstendig stum, til tross for voldsomme anstrengelser for å klare å snakke.

Siden skal Freud komme til å bemerke at det er rundt det Bertha oppfatter som den onde personligheten at hun organiserer de mangfoldige og spektakulære fysiske symptomene sine. Og etter hvert finner Breuer ut at stumheten hennes henger sammen med at hun har følt seg støtt og forurettet over noe som har skjedd, og at noe i henne har bestemt seg for å ikke snakke. Når han klarer å gjette seg frem til dette, forsvinner stumheten, og hun begynner å snakke igjen, som ved magi. Denne prosessen kommer til å vare gjennom hele vinteren, og frem til mars.