Ekteskapet er stort sett den enerådende samlivsordningen i Norge

I Norge er skilsmisse en svært sjelden og alvorlig sak. Ekteskapet er enerådende som samlivsordning. Samliv mellom ugifte er ulovlig og kan i prinsippet straffes, selv om dette ikke blir praktisert i særlig stor grad. Inngåelse av ekteskap er også i stor grad styrt av økonomiske og familiære hensyn, og foreldre har stor innflytelse på hvem barna skal gifte seg med. De kollektive hensynene teller mest.

Det fins en flom av romaner og skuespill om unge mennesker som forelsker seg på tvers av sin stand, og som enten blir skilt med makt, eller må rømme for å praktisere sin kjærlighet. Det er en realitet at en mann må be jentas far om hennes hånd dersom han ønsker å gifte seg med henne. Kirken har dessuten også en viktig rolle her, de mest konservative teologiske kritikerne, som pastor Heuch, som Amalie Müller om ikke lenge skal komme til å gå i offentlig klinsj med, ser på det moderne prosjektet som en ideologisk pakke, slik at kvinnefrigjøring, oppløsning av ekteskapet og underminering av den religiøse orden er en og samme sak. Men det fins også mange av de feministisk orienterte kvinnene i tiden som er skeptiske til svekkelsen av ekteskapet, for uten det vil kvinnen ha enda dårligere moralsk og økonomisk vern. Det er de færreste kvinner som har anledning til å forsørge seg selv og sine barn.

Amalie Müller er separert fra sin mann, og mottar underhold for seg selv og de to guttene fra ham som er helt nødvendig for at de skal klare seg, selv om brødrene hennes også hjelper til.

Lekmannsbevegelsen fra Hauge-tradisjonen på sin side gir viktige roller til kvinnene, men er avvisende til alle former for umoral, det vil si sex utenfor ekteskapet. De er også aktive i å svekke embets- og prestemakten, men de er i høy grad tilhengere av orden og autoritet i samfunnet.