Amalie Müller skriver bekymret til Bjørnson om ryktene om at han har planer om å flytte utenlands

Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er bestyrtet etter at hun har lest i Dagbladet om at han har planer om å selge Aulestad og flytte til utlandet. Han har da vel aldri i verden planer om slikt? spør hun.

Det gikk et stikk gjennom henne da hun leste det, skriver hun, hun ble så redd for at de nå kommer til å miste ham. Det er ikke av nysgjerrighet hun spør, understreker hun, det er av skrekk, for man kommer til å sørge i hele landet dersom han drar. Han må ikke gjøre det! Det kommer til å bli så fattig i Norge uten ham! Hun kan ikke tenke på det uten å føle smerte.

Hun kan riktignok forstå at han ikke kan bli boende der oppe i Gausdal, det er jo en avkrok i landet, innrømmer hun, det er ikke hensiktsmessig for ham å bo der. Men han må ikke forlate landet! Og han må være så snill å skrive noe til henne. Hun lengter så etter noe fra ham, her hun sitter i sin ensomhet i Fredrikshald; en tanke, et pust.

Hun kan jo selvsagt lese det han skriver Dagbladet, og da er hun alltid i godt humør etterpå,skriver hun. Men hun vil så gjerne også ha noe fra ham som er bare til henne.

Hun har lest det han har skrevet om å være tro med inderlig glede. Det brakte klarhet og frigjøring for henne, som alt han skriver. Og så skriver han så rolig og verdig og ekte humant, syns hun. Selv ikke motstanderne hans kan si noe på roen og verdigheten hans. Han setter fingeren rett på alt dette som foregår i denne uhumskheten innenfor den såkalte konservative leiren for tiden. Han skal bare se at med tid og stunder skal også de umyndige får øynene opp for rett og sannhet. Men hvis han nå reiser vekk fra landet, så mister jo folk sin profet!

Hun lurer på om Bjørnson har lest Kristoffer Jansons siste bok, En Kvindeskjæbne. Den handler om en kvinnes rett til skilsmisse. Hun syns hennes gamle venn Kristoffer må være en altfor god mann til å skrive og utgi noe slikt som den; han er ingen dikter, og det er prostitusjon at en mann som ham skal få dikterlønn fra den norske staten, mene rhun. Hun syns det må være hans venners plikt å stoppe en bok som denne. Hun vet at Kristofer må ha tenkt på henne da han skrev den boken, men selv det ytre omrisset er altfor råbarket, syns hun. Det passer slett ikke på henne.

Og så gjør hun oppmerksom på at hun har skrevet en anmeldelse av Ibsens Et dukkehjem for Dagbladet. Hun vet godt at stilen i anmeldelsen er for bred, men hun klarte ikke å få sagt det hun hadde på hjertet med færre ord. Og hun ser også at det er andre feil med det hun skriver. Kanskje hun kan bli bedre etter hvert.