Bertha Pappenheim begynner å pleie sin far, som er blitt svært syk av brysthinnebetennelse

Bertha Pappenheim, en ung jødisk kvinne fra en rik familie i Wien, som skal komme til å bli kjent som den hysteriske pasienten Anna O. i Jospeh Breuer og Sigmund Freuds verk om hysteri som de skal komme til å utgi om fem år, begynner å pleie sin far, som er blitt svært syk av brysthinnebetennelse.

Anna er 21 år gammel, og familien hennes er svært velstående; faren er en kjent forretningsmann, og ortodoks jøde. Det er Bertha som påtar seg ansvaret med å pleie ham, hun våker over ham både om dagen og om natten. Hun går helt opp i pleien, og sliter seg fullstendig ut med nattevåk og bekymringer. Utover høsten utvikler hun en rekke uforklarlige symptomer: lammelser i høyre arm og begge ben, svekkelser i halsmusklene, anoreksi, hallusinasjoner.

Hun har også utviklet en vane med å trekke seg tilbake til det hun kaller «sitt private teater», der hun kan oppleve ting som er umulig i det monotone og lite utviklende livet som kvinner i hennes stand er henvist til å leve. Breuer, som er Sigmund Freuds venn, kollega og mesen, blir tilkalt for å hjelpe henne med det som synes som et av de mindre spektakulære symptomene hennes: en nervøs og insisterende hoste.

Når hun glir inn i den drømmeaktige tilstanden, er det som om det begynner å utvikle seg en slags fortelling i hodet hennes. Og det merkelige skjer også at hun etter hvert går over til kun å snakke på engelsk, som er ett av de mange språkene hun behersker. Noen ganger mumler hun et ord eller to som gjør det mulig for omgivelsene å få en fornemmelse av det det er som foregår i henne. Dersom noen i hennes omgivelser da skulle komme til å uttale et av disse ordene i hennes påhør, begynner hun å fortelle en historie.

Til å begynne med snakker hun nølende, på en parafraserende måte, men etter hvert mer og mer flytende, og etter hvert på feilfritt tysk, som er morsmålet hennes. Fortellingene hun forteller likner svært på eventyrene til H.C. Andersen fra boken Billedbog uden Billeder, som kom ut på tysk i 1847.

Utgangspunktet er alltid en ung kvinne som sitter ved et sykeleie, men andre motiver blir så vevd inn i fortellingen. Noen minutter etter at hun har ferdigstilt en slik fortelling, våkner hun til seg selv igjen, og da er hun tydelig lettet, og føler seg betydelig bedre. Hun kaller denne virkningen for «bomfortable», en personlig variant av det engelske «comfortable». (Hun snakker flere språk, blant annet engelsk, flytende).

Breuer blir svært interessert i denne metoden for «indre renselsene» som hun ser ut til å ha oppfunnet.

Om natten ligger Bertha anspent i sengen og lytter etter lyder fra den syke faren. Hun får som regel ikke mer enn et par timers søvn, og om ettermiddagen pleier hun derfor å legge seg ned for å hvile noen timer, slik sykepleiere har for vane. Etter omtrent en time i denne søvnliknende tilstanden pleier hun å bli urolig. Hun kaster seg frem og tilbake, og roper ut gjentatte ganger, med lukkede øyne: - Pine! Pine! Og så kommer en ny runde med noe som skal fortelles i eventyrform.

En episode under farens sykeleie er spesielt skremmende: Hun sitter som vanlig ved sengen hans, og glir inn i denne drømmeliknende tilstanden som etter hvert er blitt så kjent for henne. Den høyre armen hennes, som henger over stollenet, har sovnet. Så er det som om hun ser en svart slange komme krypende ned langs veggen for å bite faren som ligger i sengen. Hun blir sittende lamslått, ute av stand til å røre seg, og når hun ser på fingrene sine, er det som om de også er blitt til slanger med slangehoder (fingerneglene hennes). I dyp angst forsøker hun å be en bønn, men de eneste ordene hun klarer å komme på er noen barnerim og bønner på engelsk. Fra dette øyeblikket er hun lammet i høyre arm.

Det skal vise seg at den plagsomme hosten forsvinner når hun gjennomlever et minne om at hun ved farens sykeseng hører dansemusikk gjennom vinduet. Bertha elsker å danse.