Alexander Kielland har skrivesperre. Han skriver til Edvard Brandes, som planlegger å starte et nytt tidsskrift.

Alexander Kielland skriver til Edvard Brandes, som planlegger å starte et nytt tidsskrift sammen med sin bror Georg, som Kielland er invitert til å være med som bidragsyter til. Det har Kielland i utgangspunktet takket nei til, av patrioiske grunner, som han sier.

Han skriver at han har hørt rykter om at Bjørnson, som selv har planer om å lage tidsskrift her hjemme i Norge, der han vil ha Amalie Müller med som sekretær (det vil ta seg godt for et tidsskrift for den nye tiden å ha en kvinne i en sentral posisjon, mener Bjørnson). Bjørnson har planer om å reise til Amerika, skriver Kielland.Hvis dette er riktig, faller jo hele den norske planen til jorden, og da stiller det seg også annerledes med hva Kielland kan bidra med.

Men han er likevel i tvil, for det planlagte danske tidsskriftet vil i så fall være av dypt politisk-agitatorisk karakter. Han innrømmer at han selv er helt umulig når det kommer til politiske egenskaper. Dessuten vet han ikke om han er kjent nok som forfatter til å kunne være til nytte. Han jobber riktignok med å bli en mer politisk forfatter i sin nye bok, men han syns det er vanskelig, innrømmer han. Og han kan jo alltids ha som oppgave å representere andre sider av den gode sak. Det vil nok falle ham lettere.

Han understreker at han vet ikke hva som skulle kunne stå i tidsskriftet av politisk radikalisme som ville være for radikalt for ham. Men han klarer ikke å oppdrive noen interesse for de politiske fektningene som foregår for tiden. Han syns det er et lite renslig arbeid, men han gir heder og ære til den som vil påta seg det.

Dersom han får problemer i sin hjemlige krets og den lokale pressen på grunn av sin befatning med et radikalt tidsskrift, skal han påta seg det uten knurr. Så han ber Brandes om en plan for hvordan han kan brukes i den gode saks tjeneste, og hva som forventes av ham.

Dessuten ber han om råd om hva han skal lese. Her hjemme sitter han med en potte over hodet og hører ingenting, skriver han. Strindbergs Röda rummet har han nå lest på Brandes’ anbefaling, og det var en gripende bok; sunn, sann og sikker, -- men ikke hva han kaller behendig nok, etter hans smak.

Selv tror han at han har sitt skjebnesvangre fortrinn fremfor Strindberg nettopp i behendigheten. Men Strindberg er djervere og større, det innrømmer han. Han maler riktignok grellere enn virkeligheten, men derfor skinner det vel også sterkere i leserens erindring lenge etter at boken er lukket.

Kielland er veldig, veldig stolt over at brødrene Brandes mener han selv likner på Strindberg. Han syns selv de har rett.

Og så innrømmer han at han ikke klarer å komme i gang med arbeidet på sin nye bok. Han legger papiret foran seg, dypper pennen, han vet ord for ord hva det skal stå - og likevel ser han ut av vinduet, til han får så lyst til å reise ut og fiske at han steiler som en hest foran lasset. Hva i all verden skal han gjøre?

Alle barna hans står foran ham der han sitter og skriver. De skal nemlig ha lakkforestilling. Det er det de kaller det når han forsegler brevene sine. Den forestillingen er i grunnen en fornøyelse for ham selv også.