Bertha Pappenheim ser ut til å ha kommet inn i en ny form for sinnstilstand nå. Hun er mye roligere, og angsten hennes er blitt merkbart mindre. Men hun har store synsforstyrrrelser, og lammelsene hennes er det fremdeles. Når hun for eksempel ser på en blomsterbukett, klarer hun ikke å se hele buketten, kun en og en blomst. Hun klager over at hun ikke er i stand til å gjenkjenne mennesker uten ved å tenke seg grundig om. Det er som om alle mennesker er voksfigurer som ikke har noe å gjøre med henne selv. Når det kommer noen som hun vanligvis ville vært glad for å se, klarer hun å være til stede i korte øyeblikk, men så er det som om hun forsvinner vekk igjen, som om personen forsvinner fra synsfeltet hennes. Legen hennes, Breuer, er den eneste personen som hun umiddelbart kjenner igjen når han kommer inn i rommet. Så lenge det er han som snakker til henne, ser hun ut til å være i godt humør, kun avbrutt av korte øyeblikk av hallusinasjoner. Og hun snakker kun engelsk nå. Sykepleieren hennes er blitt nødt til lære seg noen engelske gloser for å kunne kommunisere med henne. Hun kan også lese fransk og italiensk, og når Breuer ber henne om å lese høyt fra noe på disse språkene, har hun ingen problemer med synet.

Hun har også begynt å skrive igjen. Men hun skriver på en merkelig måte. Det er kun den venstre hånden hennes som kan brukes, og hun skriver med romanske trykte bokstaver, hun benytter et alfabet hun har samlet sammen gjennom en utgave av Shakepeare.

Hun har også helt stoppet å spise. Men hun tillater Breuer å mate henne. Han kan fore henne med alt, bortsett fra brød, som hun viser voldsom avsky for. Og hun renser alltid munnen etter at han har matet henne. Noen ganger også uten at hun har spist noe.

Ved solnedgang er det som om hun forsvinner helt fra denne verden. Da begynner hun å dikte opp sine historier i stilen etter H. C. Andersen igjen. Starten er fremdeles den samme; en ung kvinne so msitter ved et sykeleie. Men innholdet i historiene blir nå etter hvert mer og mer dramatisk