Amalie Müller får trykt en omtale av Henrik Ibsens Et Dukkehjem i norske Dagbladet. Artikkelen er anonym, hun bruker pseudonymet «ie». Den er et varmt og engasjert forsvar for Ibsens stykke, og består i stor grad av et handlingsreferat. Hun skriver om stykket: «Det er et Mesterværk af højeste Fuldkommenhed, og hvad den psykologiske Behandling af Personerne angår, saa maa det ligeledes bekjendes, at den er uovertræffelig.» Hun skriver videre at når denne verdens Noraer våkner til full bevissthet om den uretten som er blitt øvet mot dem gjennom tidene, kommer de til å bryte alle bånd og overskride alle murer som samfunnet har bygd opp rundt dem.
For de som kjenner Amalie, er det lett å lese inn i teksten at hun har identifisert seg sterkt med Nora i kampen for å bryte ut av ekteskapet sitt med August Müller. Hun opplevde det som nedverdigende.
