Alexander Kielland skriver fra København til sin bror Jacob om følelsene han sitter med etter farens død. Han har hengt farens dødsmaske over skrivebordet, ved siden av bildet av moren, som døde da han var barn, og dette har fomildet sinnet, syns han, selv om sinner har vært hardere enn han har villet innrømme for noen. Han syns det er en lettelse at faren er død. Han syns faren var - eller snarere ble - en snever mann uten sans for rettferdighet, og en av de vemodigste skikkelsene han har kjent. Men nå når farens makt er brutt, kommer minnene tilbake om hvordan det var før Alexander ikke forsto ham, og faren ennå ikke hadde begynt å misforstå sin sønn. Faren hadde mange anlegg i hender, hjerner og hjerte, men rikdommen og dårlig påvirkning forkrøplet dem. Det er først nå at Alexander forstår sin egen langsomme, bitre utvikling under farens stadige misfornøyelse. Denne følelsen av at hva han enn gjorde, så var det galt. Faren lå over ham som en sort sky, alle planene hans falt matte til jorden, og det gjorde det bare verre at han ikke var økonomisk uavhengig av faren. Det er i grunnen først nå i det siste at hans følelse av uavhengighet har våknet i ham før var han likeglad, nå er han modig, så uavhengig at de ler av ham. Det fins nå ikke den makt eller det hensyn som kan bøye ham en hårsbredd fra det han føler er en rett og en plikt. Han syns Kiellandsblod er et selvgodt blod. Men Langeblod, altså blodet fra morssiden, er det mest selvgode han vet om. Likevel syns han at familiens blod er et godt blod, når det bare krysses riktig. Da kan det frembringe de heldigste resultater. Han har ikke funnet gentlemen som mellom de han finner i egen familie. Og om han ikke lengter tilbake til familien slik den var da faren levde, så lengter han tilbake til barndommens trakter i Stavanger. Han må og vil tilbake, han holder ikke ut her i Stavanger et år til. Helst vil han ha Madam Nielsens lille hus på Madla.