Amalie Müller får sin første fortelling, Madam Høiers leiefolk, på trykk i det nystartede Nyt Norsk Tidsskrift

Amalie Müller er 37 år gammel og får sin første fortelling, Madam Høiers leiefolk, trykt i det nystartede Nyt norsk Tidsskrift, som det har vært meningen at hun skulle være redaksjonssekretær for.

Fortellingen er i to deler,. Den er en mørk og dystert samfunnsrefsende skildring av Madam Høiers hus, som i førti år vært bolig og butikk for et ektepar som har drevet høkerhandel. Begge er svindlernaturer, og etter deres død finner man penger innsydd i klær og stolseter. Presten holder imidlertid en rørende tale om deres arbeidsomme liv, for de la alltid penger på kollektbøssen til zulumisjonen.

Så flytter ekteparet Høiers inn; han er kaptein, konen har vært barjente på en kro i Newcastle frem til hun kapret seg en av gjestene til ektemann. Han ominnreder huset til stall, mens hun ominnreder kjøkkenet til utleieleilighet.

Inngangen er gjennom gårdsplassen, som likner en søppelhaug, men leieboerne er fattige folk som ikke har råd til å betale, og madam Høier kaster dem ut.

Andre del av fortellingen begynner når en steinarbeiderfamilie flytter inn. En novembernatt blir de satt på gaten alle sammen. Mannen er blitt krøpling i en arbeidsulykke på et offentlig veianlegg, han har treben og er full hver lørdag. Når han får lønn, eller generelt hele tiden. Han er en forbryternatur, og brutal mot konen, som er redd ham. De har fått åtte barn på seks år, de to siste er et par blåfiolette tvillinger som nå er nyfødte. Hjemmet deres er preget av  skitt, forbrytelser, vanskapthet, brutalitet, hjerteløshet, urimelighet og død.

Konen tenker på sitt første barn som er død, og ønsker at de levende også kan dø, for de kommer jo til himmelen direkte. Hun gir de nyfødte tvillingene brennevin for å stilne dem. Både hun selv og barna sovner, og om morgenen er de døde.

Madam Høier melder sin leieboer til politiet, og hun får tre år i tukthuset.