Amalie Müller får kritikk av en anmelder i Bergens Tidende, Theodor Tønnesen, som indignert rykker ut og skriver at hun har forlest seg på Zola, og at hennes Madam Høiers Lejefolk er en dårlig, foraktelig og vemmelig tekst. Hun burde hatt bedre smak enn som så. Skildringen er for svart, mener han. Hun burde ha bestrebet seg på å sette inn noen formildende omstendigheter, slik at leseren fikk lyst til å hjelpe slike ulykkelig sjeler som fortellingen handler om.
Amalie ser ut til å ta kritikken med ro, men forsvarer likevel fortellingen. Hun mener at man bare gidder å angripe det som duger. Men hun irriterer seg kraftig over å ha blitt beskylt for å ha lest Zola. Og hun kaller anmelderen for et fe i et privat brev. Hun hevder at hun for lenge siden ahr sluttet å føle sorg over hendelsen som fortellingen handler om. Hun var svært sorgtung over den i mange år, men ikke nå lenger. Hun skriver til Erik at hun selv ble oppsøkt av konen hun skriver om. Erik er den eneste av hennes venner som skriver positivt om fortellingen, men også han vil gjerne hjelpe henne videre, og mildne hennes skrivemåte. Han kan dessuten ikke forstå at ikke fattigvesenet tok seg av familien. Amalie svarer at de kom på Arbeidsanstalen, men først dagen etter. I Bergen var Fattiganstalten noe alle gruet seg for og fryktet, skriver hun.
Bjerkelund, R. (1989). Amalie Skram: dansk borger, norsk forfatter. [Oslo], Aschehoug.s. 69
http://www.nb.no/nbsok/nb/4a83de078290a4a5fcaded571fb58b81.nbdigital?lang=no#69