Erik Skram skriver til Georg Brandes. Han har skrevet en beretning om seg selv, til Brandes’ nye bok: Han var en sterk, ærekjær gutt, kan han fortelle. På morens side stammet han fra embetsmannskrets som trofast bevarte tradisjonene fra "Borups" selskab, dilltetantkomedienes gyldne tid, og Heiberg-perioden. Han ble tidlig skoledoven, leste romaner (Dickens). I 1864 var han i Metropolitanskolens nest øverste klasse, og siden han kjedet seg på skolen og hadde en kropp som passet til det, stakk han av fra skolen og meldte seg som offisersaspirant. Han ble antatt på grunn av sitt store skjegg. Han var ikke fylt 17. Man trodde han var 22. Han ble hardt såret ved kampen på Als. I løpet av et kvarter fikk han tre kuler gjennom lår, hånd og mage. Da han var blitt frisk og kommet hjem, tok han fatt på artiumslesning og ble student i 1866. Leste Rasmus Nielsen, Heiberg, Heine, Kierkegaard, Poul Møller. Så kom Brandes’ kritikker, doktordisputas og forelesningene i 1870. Angrepene på Brandes. Han reiste til Wien i 1872 som bladkorrespondent, hadde et sommeropphold i Italia i 1877. Boken Herregårdsbilleder kom våren 1877, Gertrude Colbjørnsen våren 1879. Leste deretter Zola og forsto at han var en umulig uvitenhetsklump. Fra 1880 har han vært redaksjonssekretær i Morgenbladet. Reise til Norge 1882. Forestilinger om mulig avtakende idioti, ny reise til Norge 1883, beslutning om å gjøre enda et forsøk. Hans livanskuelse er grunnet på elskov. Det er tittelen på en bok av Viggo Drewsen som nettopp er kommet ut i Danmark. Erik er nokså deprimert for tiden