Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram fra Paris. Han er glad for at det går bra med henne og Erik. Men han advarer henne -- har ikke Erik en tendens til å bli "hus-grin"? Det har han! Hun må passe seg for hun er nervøs, og det er Erik og, og det kan bli trøbbel. Og han gjør kjærlig narr av hvordan Amalie skirver flere sider i sitt brev om hvordan hun syns han tar feil, uten å gjøre oppmerksom på hva det er hun viser til. I det hele tatt fekter hun vindmølleaktig mot ting han ikke forstår hva er. Både Bjørnson og Karoline ler godt av dette. Amalie har sendt ham Edvard Brandes’ bok og vil høre han mening om den, men Bjørnson vil ikke lese. Han inntrykk av Brandes' bøker er av et mannllig kjønnsorgan som kommer vaklende på flueben mot et kvinnelig kjønnsorgan, og så begynner forhandlingene. Det er ikke for anstendighetens skyld at han reagerer, det må hun ikke tro. Det er på grunn av at han mener at så nakent er tross alt ikke livet. Livet er mer enn bare hindringer for at to skal få oppfylt sin attrå. Brandes’ personer blir som mennesker i et rom der det ikke fins noen atmosfære. Han og Karoline lo høyt da de leste at nå sitter Amalie stille og holder kjeft. Men hver gang hun skriver overrasker Amalie ham med sin begavelse og sin tenkning, for han glemmer det mellom hver gang at hun er slik. Han kan ikke komme på noe hun kan gjøre som kan få ham til å mislike henne. Og han er glad for at hun er kommet i havn hos en mann. De er like, Bjørnson og hun. De har samme natur, og han har pløyet dypt nok i sin egen til å kjenne også hennes. I hvert fall nok til husbruk.