Knut Hamsun får stadig med avsmak for teologi

Knut Hamsun, som har flyttet inn hos Drude og Kristofer Janson og barneflokken deres på 2419 Nicollett Avenue i Minneapolis, føler at det ikke går så bra med det religiøse går det ikke så bra. Han han får mer og mer avsmak av alt som lukter av teologi.

Dessuten viser det seg at engelsken hans heller ikke er så god, Kristoffer må rette oversettelsene hans som en lærer retter stiler. Men på de små festene og basarene som menigheten i Minneapolis arrangerer, er han til gjengjeld ubetalelig. Han er dessuten en beskjeden og fordringsløs gjest å ha i huset, og han blir god venn med barna.

Og Kristoffer legger merke til hans eienndommelige måte å lese bøker på; han setter seg sjelden ned for å studere en bok han gjennom. Han står bare timevis for an bokhyllene, tar ut en bok, ser på den, blar litt, setter den tilbake, tar ut en ny bok.

Siden skal Hamsun komme til å hudflette både Walt Whitman og Ralph Waldo Emerson i foredrag han kommer til å holde hjemme i Skandinavia. Men Kristoffer tror ikke han kan ha lest mer av dem enn det han gjør der ved bokhyllene. Derimot har han lagt merke til at Hamsun har den samme evnen som Bjørnson; de klarer begge på intuitivt vis å danne seg et ganske korrekt inntrykk av boken de blar i.

Hamsun er derimot en utmerket mann å ha på basarene og de kulturelle evenmentene som må arrangeres i meningheten for å skaffe penger. Han er for eksempel et utmerket auksjonarius. Kristoffer og familien er oppfinnsomme når det gjelder å komme opp med fantasifulle og inntekstbringende morsomheter. De arrangerer såkalte «dime museums», der man mot å betale en time (ti cents) kan få se de merkeligste ting. På familien Jansons dime museum kan man for eksempel se et levende skjelett (et påkledt kosteskaft), siamesiske tvillinger (to Janson-døtre i samme kjole, med to hoder stikkende ut), «Hanna med den svære foten» (en pappsko av enorme dimensjoner), «leopardmennesket» (i trikot med brune flekker), og «damernes yndling», som er en modellfigur uten hode, men utstyrt med en enorm kø - det er på moten med løytnanter for tiden. Den siste sverdigheten syns damene i menigheten går over streken. De blir fornærmet. Men for en dime ekstra kan de til gjengjeld få se «den store vannslangen», den ligger i et rom for seg selv, det er en vanlig lærvannslange som blir brukti brannsprøytene, sammenrullet i en kasse. Og for enda en dime kan man få se «folkets fiender» i et stereoskop - det er en loppe og et veggedyr. Folk rister på hodene og ler av frekkheten.

Og Hamsun er også en underholdene taler. En dag får han i oppgave å holde talen ved lutefiskfesten som blir holdt i kjelleren av Nasaretkirken, som menigheten har fått bygget. Men han har gått seg vill i byene, og finner ikke kirken, så gjestene må vente forgjeves på festtaleren. I sin fortvilelse får han til slutt snusen av lutefisk. Han følger den velkjente duften helt frem til lokalet. Men da er klokken blitt ti på kvelden.

Men han er ikke frisk. Ved en av basarene, når han skal være auksjonarius, er det som om noe brister i brystet på ham. Han føler seg syk og spytter blod. Den norske legen i byen gir ham beskjed om at klimaet i Minnesota ikke er noe for ham. Han rådes til å forlate byen straks, og oppsøke et sunnere klima. Hamsun er redd det er tuberkulose. Siden skal en annen lege be ham ta seg sammen; det er bronkitt han lider av.