Paul Gauguin forsøker å finne fotfeste i sin nye tilværelse i leiligheten på Gammel Kongevej i København, hvor han har slått seg ned sammen med sin danske kone Mette, Amalies venninne, og barna deres. Vinteren er svært kald i år, med ned til ti kuldegrader og sleder som kjører i Københavns gater. Paul maler utendørsscener malt fra vinduet i leiligheten, og snødekte hager, og også interiøret i stuen i leiligheten. Han skriver til sin venn, maleren Pisarro i Paris, om tanker han gjør seg i forhold til maleriets muligheter. Han studerer sin egen skapende prosess inngående, og forsøker å få til en syntese av inntrykkene i malerisk form. Med økonomien går det ikke særlig bra. Han sender et brev til det franske firmaet han jobber for, der han klager sin nød over hvor vanskelig det er å drive forretninger her i København, hvor alle kjenner hverandre og man må være presentert av noen som en mann med god moral. Han strever dessuten med å lære det franske språket, Fremfor alt må man ha kapital for å kunne gjøre forretninger, og det har han slett ikke. Han vil imidlertid kontakte sin svoger Frits Tahulow i Norge, som han regner som en smart herre, skriver han. Han kan sikkert ta hånd om salget av presenningslerreter blant nordmennene, og så kan de dele provisjonen. Det er visstnok lettere å gjøre forretninger med nordmenn enn med dansker, som er mer konservative. Familien har ikke funnet seg noe eget sted å bo; de bor i Emilie Gads gamle leilighet på Gamle Kongevej 105. De to eldste barna har venner og slektninger måttet ta seg av. Seksåringen Emil bor i huset til en venninne av Mette. Når familien endelig klarer å skaffe en egen leilighet i Nørregade 51, er den for liten for dem alle. Mette har gjennom sin gamle arbeidsgiver Estrup fått mye å gjøre som privatlærerinne i fransk for unge vordende diplomater, så hun opptar dagligstuen det meste av dagen. Paul må ta til takke med et loftsrom, som hører til kvistleiligheten. Det er her han sitter og maler. I sin ensomhet blir han ofte grepet av sjalusi når han hører glade stemmer og latter fra dagligstuen under. De fleste av Mettes elever er unge og galante, belevne menn. Til å begynne med hjalp han til med undervisningen, men det irrirterer ham at Mette får så mye av oppmerksomheten vendt mot seg, så han har etter hvert trukket seg tilbake. Det er dessuten få av Mettes venner som snakker fransk. Et unntak er maleren Theodor Philipsen, som setter stor pris på Gauguin både som kunstner og som menneske. De to blir gode venner. Philipsen gjør alt ha kan for å introdusere Gauguin for danske kunstnere, men bortsett fra maleren Johan Rohde er de forbeholdne. I Mettes familie ser de Gauguin som en litt latterlig figur; særlig er hennes bror Theodor skeptisk. Det sårer Mette, og gjør Paul dypt frustrert. Denne vinteren er stormfull i København. Denne vintermåneden skriver han et langt brev om sin kunstfilosofi til sin venn, maleren Schuffenecker i Paris. Etter hvert går det kalde vinterværet over til slaps og sludd. Paul lider under forholdene.
Goldwater, R. (1979). Paul Gauguin. Oslo, Gyldendal. s. 72 og Gauguin, P. (1956). Mette og Paul Gauguin. Copenhagen, Gyldendal. s. 34. og Buchhart, D., et al. (2009). Edvard Munch and Denmark: essays. Ostfildern, Hatje Cantz Verlag. s. 7