Edvard Munch maler sykelige, rødhårete Betzy og den tamme rotten

Edvard Munch maler et portrett av de unge Betzy Nilsen og den tamme rotten som familien har mye glede av. Sidne er det også Betzy som kommer til å sitte modell for maleriene Syk pike og Vår. I 1950 kommer avisens Dagbladet til å trykke den intervjuet med Betzy, som da kommer til å være 77 år gammel og bo på Fosseløkka ved Halden:


"Mange av dem som har vært i forbindelse med disse ungdomsverkene, har sikkert en eller annen gang stilt seg dette spørsmålet: Hvem var den sykelige piken som Munch brukte som modell? Fikk hun oppleve mesterens berømmelse, eller døde hun mens han ennå ble harakirisert av mang en forstandig og fremtredende borger i dette land? Hva rakk hun å oppleve før livet smuldret hen i den spede kroppen? For det er vel ingen grunn til å tvile på at det ikke er noe jordisk igjen av det sjelfulle ansiktet på den hvite puten, — nå, 65 år etter at «Syk pike» ble malt.

Men det er i høyeste grad grunn til å tvile på det. Så merkelig den enn kan høres lever  B e t z y  N i l s e n  i aller beste velgående den dag i dag. Hun er 77 år nå, og bortsett fra at ansiktet fremdeles er sjelfullt, er det ikke mye som minner om den sykelige piken. Hun bor i et lite hus på Fosseløkka ved Halden, — på den ene siden rir Tistaelva dovent noen tømmerstokker nedover, og på den andre siden av huset går et fjell loddrett til værs. Fru Betzy Nilsen selv viser seg å være en staselig, intelligent dame med nettopp det rette blinket i øyekroken og en frisk stemme som bærer frem mang en fornuftig tanke og mang en fornuftig oppfatning av litt av hvert. På den annen side er det ikke så rart at vår stemme bærer preg av aksentuert forundring da vi spør:
— Hvordan kan De ha vært modell for «Syk pike»?

Fru Betzy Nilsen er nettopp hva man forstår med en god og snill dame. Men om sin modellvirksomhet hos Edvard Munch vil hun ikke gjerne snakke.

— Det er fordi jeg har hatt mye vondt av det, sier hun. Lokalpressen har allerede skrevet om meg og det er det mange som ikke tåler. Dessuten var det et avsnitt i Grete Berggravs bok «Våpenløs kamp» som gikk meget sterkt inn på meg. Det var en meget lei historie. Inger Munch, altså malerens søster, hadde sagt til bokas forfatterinne at jeg var en frekk, rådhåret jentunge, som var hissig på å få pengene etter hver time. Husker De det avsnittet:
 

— Hvem er modellen til «Syk pike»? Kjente du henne?
— Javisst kjente jeg henne. Hun var en rødhåret, frekk 15-års jentunge som hjalp tante på kjøkkenet. Edvard ble betatt av huden og det røde håret hennes og ba henne sitte for seg. Det ville hun gjerne, men hver gang hun hadde sittet den tiden hun skulle, spratt hun opp, rakte frem hånden og sa:
— To kroner og seksti! Det var den avtalte prisen og hun ville ha den kontant.

— Men fikk De ikke oppreisning for det sitatet, fru Nilsen?

— Jo, det gjorde jeg. Jeg hadde bare 25 øre timen som modell for Munch, og jeg måtte ofte vente på de pengene. Jeg gikk til overrettssakfører Arnessen i Halden som lovte å anstille undersøkelser gratis da jeg ikke hadde penger til juridisk bistand. Han skrev flere brev, men frk. Munch svarte bare at hun med «frekk» hadde ment «freidig». Til slutt truet overrettssakføreren visstnok med rettssak, og først da ble sitatet dementert i en rekke større aviser her på Østlandet. Men jeg led mye mens den historien sto på. Jeg ble liggende syk, så leit syntes jeg det var. Jeg brente alle brev og papirer jeg hadde fått fra Edvard Munch, det eneste jeg har igjen er en reproduksjon av de to bildene, og så denne.

Fru Nilsen trekker frem en postanvisning på 50 kroner. På baksiden er det en hilsen med mesterens karakteristiske signatur.

— Ifølge Jens Thiis var årsaken til at De ble modell at Munch traff Dem på gata..?

— Det er ikke helt riktig. Den egentlige årsaken var at min bror brakk benet i Brænneribakken i Oslo. Selv bodde vi i Korsgata 17. Nærmeste læge var korpslæge Christian Munch, Edvards far, og vi løp og hentet han. Neste gang han kom i sykebesøk hadde han med seg sønnen Edvard. Jeg var 11 år den gangen og satt i sykestol da han kom. Som barn hadde jeg hatt engelsk syke, og jeg kunne ikke gå før jeg var fem år gammel. Jeg måtte ake meg fremover på baken ved å skyve fra med hendene. Etterpå var jeg mye syk, og lægen trodde ikke jeg ville bli svært gammel. Imidlertid ble jeg da konfirmert — selv om presten sa at jeg var mindre enn alle de andre, selv om jeg sto og de andre satt! Jeg var svært sykelig på den tiden korpslægen var på besøk med sin sønn, og da Edvard fikk se meg ba han straks om å få lov til å male meg.

— Og det fikk han?

— Ja, men først var det en forvikling. Jeg skulle møte opp i hans atelier, og det gjorde jeg. Men for å få arbeide i fred låste han døra, og da ble jeg livende redd. Jeg løp bort til døra og skrek at jeg ville ut. Edvard Munch forsøkte å berolige meg alt han kunne, men det hjalp ikke. Og jeg ble sloppet ut. Senere møtte jeg opp i hans hjem, og der satt jeg modell til «Syk pike». Jeg hadde som sagt 25 øre i timen, men det var ikke bestandig han hadde penger. Når han hadde noen, stakk han dem til meg med en fort bevegelse.

— Var det slitsomt å sitte modell?

— Ja, det var det. Jeg satt dørgende stille i opptil en time. Straks jeg roterte på hodet, utbrøt han: Stille! Rolig! Han var svært interessert i sitt arbeid, han gikk opp i maleriet med liv og sjel. Han strøk over og begynte på nytt, han pusset på bildet og rettet på det. Munch brukte nesten ett år på «Syk pike».

— Var han ofte sint?

— Nei, aldri. Han var svært rolig. Når det var andre til stede i huset, var han bestandig taus, men så snart vi var alene kunne han prate litt. Han kunne f.eks. spørre meg om hva jeg syntes om bildet. Da hendte det jeg sa meningen min, at det var bedre før han rettet det. Det lignet mer tidligere. Og han kunne svare at nå var det kunst. — Det kan godt hende, sa jeg, men pent er det ikke. Da lo han og sa at jeg var en farlig kritiker. Og når jeg klagde over det ildrøde håret mitt — min barndoms store ulykke! — lo han igjen og sa at det var akkurat slik det skulle være.

— Og etterpå satt De modell til «Vår»?

— Det var fire år senere, i 1889. Men først var det Betzy og rotten. Edvard Munch hadde en rotte i bur i atelieret i Mariboegate. Rotta hadde han visst fått av en eller annen. Det var en meget pen rotte med røde, deilige øyne. Det eneste som jeg synes ikke tok seg ut på den, var halen. Jeg pleide ta rotta ut av buret og kjæle litt med den. Munch fikk se det, og fant at det var motiv til et bilde. «Betzy og rotten» ble solgt til Antwerpen for 10 000 kr., fortalte han meg senere. Han fortalte også hvordan det gikk med rotta. Den hadde for vane å rusle rundt på bordet og knipe smuler når Munch spiste. En dag var han så uheldig å søle litt rødvin på bordet. Rotta slikket vinen i seg — og det døde den av.

— Hvor gammel var De da De sto modell for «Vår»?

— Jeg var 15 år. På den tiden var jeg hushjelp hos familien Munch, og hadde fem kroner måneden. I fritiden satt jeg modell gratis, det var inkludert i månedslønnen. Korpslæge Christian Munch tjente ikke så mye, og familien levde meget spartansk. Det var Edvards tante, frk. Karen Bjølstad, som styrte huset i det halve året jeg var der. Hun var flink, men meget streng. Alt gikk stille for seg der i huset, alt virket så innestengt og rolig. Den eneste som kunne juble opp litt av og til var korpslægen selv.

— Hadde familien mye imot at Edvard Munch ville bli maler?

— Det hadde jeg absolutt ikke inntrykk av. Det var kunstnersinn i dem alle sammen. Selv tanten, frk. Bjølstad, holdt på med noe utenom det vanlige. Hun laget landskaper av mose, småstein og trebiter — jeg vet ikke hva det kalles. Edvard Munch gikk stadig like voldsomt opp i sitt arbeid. Jeg kan huske at han hadde en loslitt jakke som var for kort. Mens han malte sto han hele tiden og trakk nervøst i den. Han var stadig opptatt av bildet han holdt på med. Jeg kunne stå intetanende og arbeide med et eller annet på kjøkkenet, da jeg plutselig kunne se ham stå inne i et annet rom og titte på meg i forskjellige vinkler.

— De nevnte at De traff Munch siden?

— Ja, jeg sluttet i jobben etter et halvt års tid. Siden så jeg Munch igjen i 1935, da jeg var i Oslo med min velse sønn Leif. Munch gikk sammen med Jappe Nilssen i Stortingsgata. Han og Munch passerte oss, men så kom Munch tilbake og spurte, litt tvilende: Men er det ikke Betzy? Min sønn og jeg ble buden til Ekely dagen etter, og der ble vi meget vennlig motatt. Min sønn fikk 50 kroner av ham, og Munch sa at han aldri ville glemme meg nå da han visste at jeg levde. Siden sendte jeg ham et gratulasjonskort på 70-årsdagen og undertenet det «Syk pike». Like etter fikk jeg en sjekk på 200 kroner. Fra da av sendte han meg gjerne 50 kroner hver jul. Da han døde fikk jeg sendende 500 kroner fra frk. Inger Munch.

(...)

Den syke piken ble en velutrustet, frisk dame etter at hun hadde passert konfirmasjonsalderen. Da hun sluttet hos familien Munch, begynte hun på en papirfabrikk, og dette yrket brakte henne til Randsfjorden der hun giftet seg 20 år gammel. Senere ble det Drammen og for noe over 30 år siden flyttet de til Halden. Mannen — som var maskinfører ved en papirfabrikk der — lever også i høyeste grad. Det er med atskillig stolthet fru Betzy Nilsen forteller at han har hogt tre favner ved i høst i en alder av 80 år. De har hatt åtte barn, en hærskare barnebarn og fem barnebarnsbarn.

Godt gjort av en syk pike! "