Paul Gauguin skriver avskjedbrev til sin danske kone Mette, som han har fem barn med

Paul Gauguin skriver avskjedsbrev til Mette. Hennes familie, som han lenge har hatt et anstrengt forhold til, og som støtter henne som best de kan, vil at hun skal kreve skilsmisse.

Han har lagt sine keramiske arbeider ut for salg i Paris, og gitt beskjed om at utbyttet skal sendes henne.

Han skriver: "Hva ville dere sagt dersom jeg ble gal som Hermann, etter å ha mistet en formue? Din søster Ingeborg, familiens stolthet, hva er det blitt av henne? Hun er ikke blitt gift igjen, og blir det aldri.» Herman er Frits Thaulows bror. Ingeborg er Amalie Skrams venninne, som har vært gift med Frits Thaulow.

Paul går ombord i en skute som skal ta ham selv og maleren Charles Laval til Panama. Der planlegger han å "leve som en vill". Mer enn noe annet ønsker han seg vekk fra sivilisasjonen. Svogeren hans driver forretning der, men han håper å kunne leve for ingenting på en øy i nærheten.

Når han ankommer Panama, kommer han til å få seg jobb kroppsarbeider på kanalanlegget. Det kommer ikke til å bli noen suksess.

Paul og Mettes sønn Pola kommer siden, i en bok han kommer til å skrive om foreldrene, skrive om sin mor Mette at hun er en nøktern natur; alltid var klar, upartisk, men også utleverende. Hun har fremragende hukommelse og stor praktisk sans. Temperamentet hennes er kjølig, fylt av vidd og humør. Og hun er i besittelse av stor praktisk selvvurdering. Hun er stolt av slekten sin. Og hun er ærgjerrig.

Det var en begavet og arbeidsom bankmann hun slo seg sammen med den gangen hun giftet seg med Paul i Paris. Hun beundret og var ikke så rent lite stolt over hans sunnhet og styrke. Men kunstneren Gauguin er fremmed for henne, kommer Pola til å skrive. Hun forstår ham ikke. Hun fatter ikke at en mann med hans begavelse og forutsetninger kan begi seg inn på noe så hensiktsløst som det å være kunstner. Hun ser at han er en sterk mann, både av temperament og i sine handlinger, og hun vet at han er helt uten onde hensikter, og også at han heller ikke eier mistenksomhet. Men han kan være hensynsløs i sin ærlighet, og når det gjelder å handle etter sin overbevisning. Hun forstår ikke hvordan det gikk til at han ble kunstner. Og det burde vel ikke forbause noen at hun ikke kunne følge ham og fortsette å føde hans barn på denne planlagte reisen hans ut i det ville. Det oppfatter hun som et håpløst og vanvittig eventyr, kommer Pola til å skrive om sin mor.