Paul Gauguin skriver til sin kone Mette i København at hun må komme og hente deres sønn, for Paul vil forlate Paris om en måned

Paul Gauguin skriver et brev til sin kone Mette der han forteller at han kommer til å ta postbåten til Amerika om en måned, og at hun derfor må komme og hente deres sønn Clovis og ta ham med tilbake til Danmark.

Han vil sende en fullmakt slik at hun kan heve arven etter hans onkel, som nå er død, forteller han. Han føler at han må vekk fra Paris for enhver pris; denne byen er er en ørken for en fattig mann.

Mette rekker så vidt ned til Paris dagen før han reiser. De har et kort møte, og Mette tar Clovis med seg hjem til København.

Det kommer ikke til å bli enkelt for gutten å tilpasse seg det nye livet med familien, og med det danske språket. Han snakker bare fransk nå.

Søsknene hans som venter i København er tretten, ti, seks og fire år gamle. Yngstemann, som er svært lik sin far, blir kalt Pola. Han kommer som voksen til å slå seg ned i Norge, og skrive en bok om sine foreldre, og om flere andre kunstnere, blant annet Edvard Munch.

Pola kommer til å skrive om hvordan han i barndommen utvikler en akutt årvåkenhet i forhold til alt som streifet innom noe som har med hans far å gjøre. Han sanker sammen og gjemmer på alt han hører, både det stygge og det vakre. Og stadig hører han; - Gud som du likner din far. I perioder glemmer han det litt, men så stiger det frem igjen for ham, litt sterkere og skarpere for hver gang.

Han kommer også til å beskrive hvordan hans mor Mette er en sterk kvinne; usentimental, alltid virksom. Men når det kommer brev fra Paul, blir hun stille. Barna merker det.