Amalie Skram leser høyt for Kvindevalgretsforeningen i København. Opplesninger pleier sjelden å gå bra for henne; hun har for lav og dårlig stemme foran forsamlinger, syns hun. Hun har dessuten gitt tydelig uttrykk for at hun ikke vil delta i konkret politisk feministisk arbeid, selv om hun sympatiserer med kvinnerettsforkjempernes sak, og hun har undertegnet et opprop sammen med blant annet Emma Hørup, Erna Juel-Hansen og Henriette Steen for danske kvinners stemmerett. For tiden strever hun med å finne en forlegger til romanen Lucie. Samtidig skriver hun på en fortelling som hun sender til sin venn Neergaard, redaktøren for tidsskriftet Tilskueren. Det er bare begynnelsen på en roman som skal komme om noen år. Neergaard syns ikke den er god nok, men Carl Behrens skal komme til å trykke den i Ny Jord til neste år. Fortellingen er Bobler, som handler om kristianiastudenten Oluf Krogh, som er sønn av en velhavende assessor, som hverken tar livet eller sine studier særlig alvorlig, men slår seg gjennom med sin sjarm og sin fars penger i et krets av likesinnede unge menn. Han blir tiltrukket av den unge tjenestejenta Thilda, som han er godt på vei til å forføre. Men her tar fortellingen en overraskende vending; Thildas renhet overrasker og ydmyker den kåte unge mannen, og han sverger at han fra nå av vil leve et sobert liv for å gjøre seg verdig til å vinne henne som sin brud. Fortellingen bærer preg av å være starten på en roman, men denne skal aldri komme til å bli ferdig. Først vil Amalie skrive ferdig det hun ser for seg skal bli de to resterende bindene om Hellmyrsfolket. Hun vet foreløpig ikke at det skal komme til å gå ti år før de to bindene er ferdigstilt. Planene skal komme til å endre seg underveis. Og hun skal komme til å se for seg et femte og avsluttende bind, der handlingen føres opp til hennes egen tid. Men det kommer hun aldri til å få ferdig. Kun en kort skisse kommer til å bli funnet blant papirene hennes etter hennes død.