Erik Pontoppidan, som er en av de radikale forfatterne i Københavnfor tiden, og bror til Knud Pontoppidan, som skal komme til å bli Amalies forhatte psykiater, skriver en artikkel om moderne litteratur i den danske avisen Politiken som griper rett i nn i tidens debatt om hva og hvordan litteraturen skal være. Han bryr seg ikke det døyt om virkelighet, sannhet og naturtroskap, skriver han. Det er nok at dikteren beveger leseren med sin sorg, fryder med sin glede og egger med sitt hat. I så fall må han gjerne føre leseren opp til skyene, dersom det er der oppe han vil hviske til leseren om sin lykke, eller ned til underverdenen, dersom han vil betro leseren om sin ulykke i mørke. Sannhet, virkelighetsstroskap og anskuelighet som ikke har noen betydning for kunsten i og for seg, altså. En kraftig løgn, preget med geniets stempel, er for kunsten mye mer verdt enn selv den mest dypsindige sannhet som ikke har form og farge, mener han.