Amalie Skram arbeider godt med fortsettelsen om Hellemyrsfolket, S. G. Myre hos broren Ludivg på Kongsberg

Amalie har det fint på Kongsberg hos broren Ludvig. Hun arbeider godt med skrivingen nå. Han er glad og stolt over å ha henne på besøk, han legger alt til rette for at hun skal få ro til å hun skrive på romanen S.G. Myhre. Amalie får etter hvert trykket det første kapitlet i Af Dagens Krønike. Mange skal komme til å uttrykke sin gledelige overraskelse over at romanen ser ut til å være mer elskverdig og uskyldig enn hennes tekster vanligvis er. Men Amalie kommer til å smile seg selv og tenke: De skulle bare visst hva som egentlig står der.

Denne vårmåneden oppdager hun at hun er gravid. Hun besøker jordmoren flere ganger. Hun er 43 år gammel, og bekymret, men også glad. Hun og Ludvig går lange fjellturer sammen, han vet ikke det beste han kan gjøre for henne. Ludvig er fremdeles ugift. De to har levd sammen før, det er elleve år siden nå, den gangen i Fredrikshald da Amalie kom ut fra Gaustad. Den gangen var Amalie dypt deprimert, det er hun ikke nå. Han bærer en slags anspenthet i seg overfor henne, for hun har såret ham dypt noen ganger, hun kan være virkelig stygg og hensynsløs når hun har det dårlig, og særlig når hun er full. Men det er hun ikke nå.

De to søsknene kommer inn i en god dagsrytme, dagen begynner med at han får tjenestejenten til å bære vann opp i andre etasje til Amalies rom så hun kan få sitt kalde styrtebad hver morgen, så går han selv på skolen for å undervise, mens hun tar fatt på skrivingen. De går også på fjellturer sammen. Ludvig er liten og smidig, han går sommerkledt og uten stokk, smetter avgårde, men han har ikke våget å slippe henne av syne, og rett som det er må han stoppe og vente på henne, for Amalie eier ikke stedsans, hun vet knapt forskjell på høyre og venstre i terrenget, og slett ikke på himmelretningene, hun ville ha vært fortapt på et øyeblikk dersom han ikke hadde holdt øye med henne og ledet henne på rett vei.

Hun går fjelltur iført svart vinterkåpe, hatt, boa, muffe og paraply. En dag denne månenden går de til fotografen og lar seg fotografere, Amalie er ikke fornøyd med resultatet, de må gå tilbake og forsøke igjen med andre hodeplagg. I dag har hun hatt et gledelig gjensyn med en mann hun kjente da hun og guttene bodde i Kristiania et år. Det er skomakeren hun brukte den gangen, nå bor han her på Kongsberg, han heter Christensen, hun syns han er så snill og skikkelig, hun leverer begge de to skoparene sine til ham for reparasjon. De er Københavnsko; ikke laget for fjellturer i vårløsningen. Hun har ikke med seg kalosjer.