Erik Skram skriver en 23 sider lang artikkel i det danske tidsskriftet Tilskueren om moderne forfattere. Det aller meste av plassen bruker han på Georg Brandes to siste bøker, Indtryk fra Polen og Indtryk fra Russland. Omtalen av Brandes er generelt rosende, men han er også temmelig direkte i en kritikk av sider ved boken om Russland. Han setter riktignok stor pris på bøkenes inntrykk av å være en slags forfinede dagboksnotater fra en stor ånd, og det er ingen tvil om at han har den største respekt for sin kollega og forbundsfelle. Men han syns det er synd at Brandes i sitt forsøk på å skildre det polske og russiske folkelynnet har tatt utgangspunkt i de bekjentskapene han har gjort under sine reiser, som jo kun er fra de øverste sammfunnsklasser, og gjort dem til representanter for hele folket. Brandes har jo reist behagelig, og sittet i myke seter, han har vært invitert i fine selskaper og snakket med dannede mennesker. Men han har ikke hatt kontakt med allmuen, og det bærer folkelvisskildringen hans preg av. Erik bemerker også at noe av det vanskeligste med å beskrive den russiske folkesjelen vel må være å beskrive hvordan kvinnene er annerledes enn mennene, og her har ikke Brandes lykkes helt. Begge kjønn har jo utviklet seg under et voldsomt trykk, og det trykket varer fremdeles. Og da må det vel være bortimot umulig å avgjøre hva som hører trykket til, og hva som hører naturen til.

Når Strindberg danser indianserdans rundt Kvinnen og fyrer av revolvere over hodet hennes for å antyde hvor farlig hun er, og når han påstår at han har greie på saken, at han kan kjenner den kvinnelige urtypen, som går fra den nakne fruktspisersken til konjakkdrikkersken, så gjør han jo ikke sine påstander sannsynlige, og dermed kan kan man ikke ta den særlig alvorlig, mener Erik. Både vampyr-kvinnen og gåsen er jo historiske følger. Han råder folk heller til å lytte til fysiologene, som i det minste tar seg umaken med å påpeke de biologiske forskjellene på de kvinnelige og de mannlige anleggene som man har gode grunner til å tro er opprinnelige. Og under alle omstendigheter er man kommet så kort i disse anleggender at ethvert fornuftig menneske passer seg vel for å mene at ens praktiske skjønn er mer enn foreløpig.

Men på samme måte forholder det seg jo med det russiske folk, mener Erik. De har jo omtrent alltid levd under et forrykt tyranni, og derfor må man være forsitktig med å bruke ord som «det er typisk russisk» når man ikke er klar på hvorvidt man snakker om russeren som han må være, eller russeren som han historisk er. Det kan nemlig oppstå forvirring av samme type som den man jevnlig støter på i kvinnespørsmålet. Og denne forvirringen styrer ikke Brandes klar av, syns han