Arne Garborg er i Berlin og oversetter Ola Hanssons bok om Friedrich Nietszche

Arne Garborg er i Berlin denne vinteren. Han han oversetter og skriver forordet til Ola Hanssons bok om Friedrich Nietzsche, Friedrich Nietzsche: hans personlighed og hans system.

Boken utgis i København og Kristiania, og forlegges av Cammermeyer. I forordet til boken skriver Garborg:

«Friedrich Nietzsche - Navnet høres oftere og oftere. Enhver, som vil gjøre Krav paa literær Dannelse, søger at anbringe det i sin Konversation […] Han har ogsaa allerede begyndt at faa betydning for nordisk Aandsliv. Strindbergs senere Digtning f.Ex. er inspirerert af ham. “

Han beskriver hvordan Nietzsche kan sies å representere en voldsom reaksjon mot så å si alle retninger og tendenser i samtiden. Alle som er i ferd med å seg seg fast i nåtiden, og som dyrker en demokratisme som er blitt til en slags almueaktighet, fordi den glemmer at demokratiets oppgave er å jevne veien for et nytt aristokrati, åndens og de frie menneskenes demokrati, vil ha særlig godt av å lufte hjernene i den idé-orkanen som kalles Friedrich Nietzshce, understreker han. Mange vil nok trøste seg med at mannen heldigvis er sinnssyk. Men de som forstår ham, vil merke at han åpne for nye utsikter og nye impulser som tvinger dem til å tenke alle tankene sine om igjen, i en rikere, videre sammenheng.

Det er ikke umulig å forstå ham. Tankene hans han slektskap med Ibsen, og med den mannen som alle nå bekjenner seg til tankene fra; Charles Darwin. For den som vil gjøre seg kjent med Nietzsches tanker direkte, anbefaler Gaborg spesielt bøkene Jenseits von Gut und Böse, Zur Genealogie der Moral og Also sprach Zarathustra. Han gjør oppmerksom på at bøkene kan skaffes enkeltvis gjennom bokhandelen.  
 I Hanssons tekst er det dette portrettet av Nietzsche og hans diktning som trer frem: I samtiden ser han rundt seg, på den han kaller nåtidsslekten, og ser mennesker som er som slaver. De har haterens ansikt på slavens kropp, skrive Hansson. Europas utskudd søler seg ved å fingre med bildet av Gud i menneskeåndens aller helligste. Ulyst. Ekkellhet ved livet. Tretthet. Uvilje mot menneskene.

Dette eter som en snikende sopp margen ut av slektens ryggrad og borer seg inn i de edleste delene av organismen. Man forstår alt, men elsker ingenting. Setter ikke pris på  noe, begeistres ikke av noe. Man har mistet smaken og kaller det objektivitet. Man har mistet sjelens luktesans og kaller det dilettantisme. Man er impotent som en olding, men skjuler elendigheten bak sminke og brokete lapper av ord.

På  torget står skrikhalsene og roper ut om likhetsprinsippet, det er satt i system av filosofene, som svinger sine enorme sigder, store som regnbuer, slik at ikke noe hode skal heve seg opp over andres hoder. Denne sykdommen har trengt inn selv i vitenskapen, og renner gjennom vitenskapens årer som en snikende lammelse. Engelsk spissborgervisdom og fransk feminisme parrer seg og avler de moderne ideenes krøplingeslekt. Forskeren er blitt en nærsyn spesialist, som omsetter sin avmakt i forakt for alle synetiske oppgaver, og selv filosfoen nøyer seg med å presse ut essesen av nåtidens opphopede viten eller driver på med å destillere de uegennyttige instinkter så lenge at de til slutt er de eneste verdier i kraft av hvilke man kan si nei til livet og til seg selv. 

Det er dette som er årsaken til at Nietzsche mener det trenges en radikal omvurdering av alle verdier. Det gjelder å gjøre herrenes høyesterett gjeldende igjen. Vekk med den dårlige samtvittigheten og de asketiske idealene. Dersom man trenger et tegn, så henger det et flammende spørsmålstegn på himmelen. Bak spørsmålstegnet står disse ordne: Hva betyr viljen til sannhet? I lyset fra dette spørsmålstegnet må menneskene finne veien til et sted som ligger hinside godt og ondt. Man må uttømme alle kilder til frykt. Alle stender blander seg, og nasjonalitetenes særtrekk glir sammen til et totalbilde: i fremtiden kommer menneskene til å være spaltet i en herrekaste og en slavekaste. Kan ser allerede trekkene til dette.
Hansson beskriver Nietzsches nylig utgitte bok Götzendämmerung som en bok som ikke gir noe nytt bidrag til hans det er de samme emnene behandlet på den samme måten, og sett fra samme vinkel. De er en genial turists dagboksopptegnelser. (s. 36-38)

Både i form og vesen representerer Nietzsche en voldsom reaksjon mot alle samtidens retninger. Han har søkt basis for sin livsanskuelse så dypt at han han rettet huggene mot et så urgammel kulturtre at motsetningen mellom det gamle idealet og det nye som han har gitt utrykk, omfatter årtusener. Det han bekjemper er tidsånden som det historiske grelleste uttrykket for et gjennom årtusener modnet ideal: det han gir, er bare en liten spire, og den vil trenge lang tid for å vokse seg opp til et tre. Men når spiren først er blitt til et tre, vil hele menneskeheten i mange generasjoner kunne hvile, tenke, drømme og tenke i dets skygge.
Nietzsche tilhører den kategorien av store ånder som man kaller seere, skriver Hanson. Intuitivt fanger han det kommende og og gir det dikterisk form. Og han når frem til det allmenmenneskelige gjennom å fordype seg i sitt eget jeg.

Grunnen til at han er den dypeste av alle ånder, er at han er den mest subjektive av dem. Og Hansson syns det er interessant å merke seg at Nietszche i mange trekk minner om en annen moderne ånd, en fullblodsrepresentant for den nøkterne, langsomme, detaljforskningen, som, selv om han bruker en helt annen metoden, kommer frem til det samme resultatet: Lombrosos undersøkelser om forbryterpsykologien og den todelingen av menneskeslekten som han har kommet frem til.

Lombroso deler inn menneskene i forbrytertypen og normaltypen. Det minner om skillet mellom Nietzsches herre- og slavekaste.

På bakgrunn av Nietzsces ideer vil det måtte bli skapt en helt ny litteratur, ut fra helt nye forutsetninger, skriver Hansson. (39). Dersom det ytre, daglige livet skal bringes i overensstemmelse med dem, så vil stedenes utseende forandres. Samværet mellom mennesker vil måtte forandres. Klærne og vanene deres vil måtte forandres. Helt nye sosiale konstellasjoner vil måtte bli skapt.

Men det er spesielt på moralens område at de største omveltningene vil måtte komme. De menneskelige verdier og plikters trappestige vil bli snudd rundt. Andre temperamenter, en annen sjelsbeskaffenhet, andre handlingsmotiver og egenskaper enn de hittil lovpriste vil bli de ideale. Det er de sterke individualitetene, de egenrådige naturene som vil få spillerom på en helt annen måte enn tidligere. Det er dette som kommer til å bli den største revolusjonen siden kristendommens kamp med antikken.