Paul Gauguin ser familien sin for siste gang. Hans sønn Pola syns han virker som en fremmed mann.

Paul Gauguin er tilbake i København fra Paris. Dette skal komme til å bli siste gang han ser familien sin. Barna hans er sytten, fjorten, tolv, ti og åtte år gamle nå.

Yngstemann, Pola, skal siden komme til å beskrive sitt inntrykk av faren slik: Han virker så fremmed. Både språket og vesenet hans er fremmed, Pola snakker bare dansk, ikke fransk, og han kan ikke forstå at denne mannen som står der, tilbakeholdt, stutt, men beveget foran sin yngste sønn som han kjenner, men som han vet ikke kan forstå ham, kan være hans far. Det er som om bildet av faren festner seg på netthinnen til Pola.

Senere i livet skal han komme til å bli akutt årvåken i forhold til alt som kan ha det minste med hans far å gjøre. Han sanker sammen og gjemmer på alt han hører, både det stygge og det vakre, om faren sin. Og stadig hører han; Som du likner din far. I perioder skal han komme til å glemme faren litt, men så stiger han frem igjen for ham, litt sterkere og skarpere for hver gang.