Knut Hamsuns roman Mysterier utkommer

Knut Hamsun utgir romanen Mysterier. Den har som sin hovedperson Johan Nilsen Nagel, en underlig skikkelse kledd i gul dress som en dag stiger i land i en småby på Sørlandet, «en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen likeså plutselig som han var kommet».

Mysterier skal siden komme til å bli betegnet som en av Hamsuns mest forvirrende, innholdsrike og underholdende romaner, like mye en romantisk-symbolsk fantasi som en realistisk roman, med et vell av historier og eventyr inne i historien, de fleste fortalt av Nagel selv.

Den snevre småbyvirkeligheten som er Nagels scene boken igjennom, later først til å være et lett bytte for hans gjøglerier og manipulasjoner, men det er Nagel som til slutt går til grunne, ikke byen. Dette nederlaget synes i første rekke å være knyttet til hans fatale og «forbudte» kjærlighet til den nyforlovede prestedatteren Dagny Kielland: Også Dagny blir fanget inn av Nagel og hans mange forførelseskunstner, hans merkelige atferd og pirrende historier. Etter hvert er det imidlertid hennes opphøyde uoppnåelighet som får overtaket på ham, og han mister taket på sitt eget liv.

Forholdet mellom Dagny og Nagel inngår i Hamsuns lange serie av forhold der en hovedperson fra et lavere sosialt sjikt forelsker seg i en kvinne fra et høyere, og der han selv kan synes vel så interessert i selve forelskelsen som i fullbyrdelsen. De andre viktige personene i boken er: 1) Minutten, en grotesk skikkelse som er fullstendig tilpasset i sin rolle som byens eksentriker, og som fungerer som en forvridd dobbeltgjenger for Nagel, og 2) Den hvithårede og middelaldrende Martha Gude, som Nagel frir til når han føler seg avvist av Dagny.

Boken hører til Hamsuns morsomste. Nagel provoserer og erter til alle kanter og forakter først og fremst alt det som i dag kalles politisk korrekthet. Av og til fører dette ham ut også i en menneskeforakt som berører de mørkere sidene av Hamsuns forfatterperson, men som regel er det stor lystighet over provokasjonene, som når tidens store menn, William Gladstone, Lev Tolstoj og Henrik Ibsen,  utsettes for grovkornet satire som ligger tett opp til innholdet i de foredragene som Hamsun turnerte med i i fjor. Bjørnstjerne Bjørnson får imidlertid en voldsom hyllest i romanen:

«Bjørnsons indre er som en skog i storm, han strider, er på færde overalt og skader herligen sine affærer hos publikum på Grand. Han er anlagt en masse, han er en bydende ånd, en av de få befalere. Han kan stå på en tribune og stanse en begyndende pipning med en håndbevægelse. Han har en hjerne som det uavlatelig spirer og myldrer i; han seirer kraftig og feiler grovelig, men begge deler gjør han med personlighet og ånd. Bjørnson er vor eneste dikter med inspiration, med gudegnisten. [...] Sammenlignet med Bjørnsons er for eksempel Ibsens diktning det rene mekaniske kontorarbeide. Ibsens vers består i høi grad i at rim træffer rim så det smælder; de fleste av hans skuespil er dramatiseret træmasse.»