Laura Munch trygler om å få bli innlagt ved Kristiania Asyl igjen. Hun vil bare dø, og lurer på om det er mulig å få operert sin sprengte hjerne.

Laura Munch skriver et brev til to leger på Kristiania Asyl fra en gård Hakadal, hvor hun er plassert. Hun er svært ulykkelig, og ber o må få bli innlagt på Kristiania Asyl igjen.

Hun skriver at hun ikke vet noen annen råd enn å gå langt bort i skogen for å dø. Hun legger sin skjebne og alle hendelser i livet i Guds hender.

Hun legger stor vekt på fordømmelse både av seg selv og av andre. Hun skriver også at hun har vært elendig så lenge hun kan huske, og forklarer dette med en medfødt disposisjon som forverret seg med det hun betegner som "styggedom og mere".

Hun lurer på om det går an å operere hennes sprengte hjerne.

Ved et nytt opphold på asylet ønsker hun enerom, fordi lyset på salen plaget henne. Videre vil hun ha noen uskadelige medikamenter som gjør at hun kan sove hele natten og være som i dvale om dagen