Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram og har ikke tenkt å gi seg i trappetøssaken

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie. Han har ikke tenkt å gi seg på det med at hun mener han har kalt henne for en trappetøs. Det er jo nettopp det han ikke har gjort, mener han. Det som skjedde, var at han slo opp på et enkelt og tilfeldig sted i boken hennes og leste det som sto der, og så kom han med uttrykket, og han ble umiddelbart rettet av Karoline. Og det som er rettet, er ikke.

Han skrev til Amalie om den lille episoden for å more henne, poenget var at han syntes det var en komisk feiltakelse. Men så løper Amalie verden rundt og tuter og skriker at han har kalt henne for en trappeøs, skriver til ham at hun kan unnvære ham, og skriver dessuten en hel bok av dumheter mot Norge. Ja, hun er jo gal, skriver han, og det er pinedø hennes eneste unnskyldning. Han sender selvsagt ikke boken sin til en som kan og vil unnvære ham. Han er ikke vant til å bli fornærmet av sine beste venner, og han vil ikke bli det oftere av en og den samme.

Han har forsøkt å være snill mot henne fordi han holder av henne. Men hun må være tålmodig med ham når han som nå sitter i avslutningen av en bok. Da kan han ikke blande et nytt emne opp i sitt eget. Avslutningen er hellig.

Han avslutter brevet slik: «Ja nu har jeg skjænt, og det hadde jeg trang til. Men også til å kysse dig bakæfter.»