Rainer Maria Rilke er på reise. Han har en stund vært sammen med sin kone Clara Westhoff i Roma, i en villa de har leid etter råd fra Rodin, som selv har hatt glede av å gjøre studier i Roma i sin tid. Clara er skulptør, hun har behov for å arbeide med kunsten sin. Datteren Ruth har de latt være tilbake hos Claras foreldre i nærheten av kunstnerkolonien de har levd i, Worpswede. De besøkte Ruth i fjor sommer, Rilke syns hun var blitt en vill, liten jente, hun løp naken rundt utendørs, og til å begynne med kjente hun ikke igjen foreldrene sine. Hun hadde alvorlige, blå øyne. Etter noen dager kom hun forsiktig opp til sin far og kalte ham «mann», siden forsøkte hun seg med «god mann». Men det var umulig for å ham å gi henne den kontakten hun søkte, og presset han følte for å knytte seg til henne gjorde ham urolig, for å ta seg av henne ville tvinge ham ut av hans egen ensomhet. Han var sikker på at han kom til å skuffe henne om han forsøkte. Så allerede i august for et snaut år siden var han avgårde igjen. Og nå har han også forlatt Clara i Roma. Han er på vei til Sverige og Danmark nå, han har begynt å skrive på det som skal bli Malte Laurits Brigges opptegnelser. Han føler seg trukket mot København, hans store helt J.P. Jacobsens by. Hans venn og kollega Stefan Zweig syns det er vanskelig å vite hvor han befinner seg for tiden, Rilke har aldri noen fast adresse, selv ikke han selv vet hvor han er på vei neste gang. Men nå har Clara fått videresendt et brev han har fått fra brevvennen Franz Kappus. Det er allerede blitt to måneder gammelt. Kappus har det vanskelig for tiden, han skriver om hvordan han er engstelig for at hans vanskelige barndom skal ha tappet ham for all hans styrke, den han trenger i voksenlivet. Han trenger støtte og råd. Rilke skriver oppmuntrende tilbake. Han innrømmer at sex, som Kappus har brakt opp som tema, er en vanskelig sak, og skriver at han har ventet med å svare til å han følte at han hadde noe å bidra med til unge venn. Men nå vet han hva han har å skrive til den ulykkelige unge mannen: Å miste venner frigjør en selv for ny vekst, skriver han. Etter hvert som verden blir klarere for en, kan det skje at de som omgir en kan komme til å føle frykt for den ensomheten man rommer. Men man må forbli rolig og sikker overfor dem, og ikke plage dem med sine egne tvil, og heller ikke skremme dem med egen fortrolighet med glede. De ville i alle fall ikke kunne forstå. Man må søke næring i tomheten, skriver han, tomheten er full av rikdom. Etter hvert som man beveger seg dypere inn i den, må man vise omtanke for dem som blir stående tilbake. Og han fraråder Kappus å skrive romantiske kjærlighetsdikt. Dette er noe han selv har lært av sin læremester Rodin: Det enkle har forrang fremfor det betydningsfulle, og det lille og ubetydelige vil ofte vise seg å vokse til noe stort, slik cellen eller frøet før eller senere vil springe ut til livet. Derfor skal Kappus konsentrere seg om det hverdagslige. Det som nesten ingen legger merke til, og som så uventet kan bli uendelig stort