Tidslinjen 1907

Gustav Vigeland lager en byste i marmor av Inga Syvertsen fra 1907. Hun er en ung og vakker kvinne, med høy panne og et vennlig, åpent ansikt innrammet av korketrekkerkrøller.

Ola Hansson får statsstipend for livstid av Svenska Akademin.

Edvard Grieg planlegger og gjennomfører fremdeles nye konsertturneer. I brev til vennen Röntgen i Nederland skriver han:"Men så lenge man lever, må det hete: hold hodet høyt, og: fremover, stadig videre, mot intet - eller noe mer".

Itover våren blir Grieg stadig svakere, og både i København og i Christiania må han legges inn på sykehus. Høsten på Vestlandet er mer enn alminnelig regnfull dette året, og hjemme på Troldhaugen gjør dette sitt til at sykdommen forverrer seg kritisk.

Hans Jæger og hans venn J. J. Ipsen utgir bladet Korsaren, et kamporgan mot den socialdemokratiske alliancepolitik og statsparlamentarisme". Bladet skal vise seg å kun komme med 10 numre. Heller ikke en anarkistisk organisasjon Jæger er med på å stifte, får lang levetid.

Gunnar Heiberg er blitt 50 år og bor i Schwensens gate i Kristiania, ikke langt unna sin mor Minna, som han spiser middag hos hver dag. Det går dårlig med skrivingen. Om kveldene sitter han ofte hos moren og spiller kort sammen med henne og to søstre. Ofte blir det til at han overnatter på sofaen. Han egen leilighet er ikke særlig hyggelig.

Søren Krøyer legges på nytt inn på Middelfart Sindssygeanstalt. Han skal komme til å bli utskrevet igjen mars, og drar deretter på turné i Europa sammen med vennen billedhuggeren Gyde Petersen. De besøker München, Venezia, Pisa og Genova, så Barcelona og Madrid før de ankommer Skagen igjen den 19. juni.

Knut Hamsuns far Peder Pedersen Hamsund dør. Knut reiser ikke hjem til sin mor. Han begynner å skrive på et foredrag der han hevder at myten om de glade barndomsdager er tvers gjennom løgnaktig. Ingen voksen lider så grenseløst og ubehersket som inntrykksømme barn gjør. Han skriver: «Det er bare deres lykke, at de glemmer hurtigere, da forsvinder lidelsen hurtigere - og gjennem en ny jubelstund å gå over i en ny lidelse. Barndommen er menneskets hårdeste tid.»

Bjørnstjerne Bjørnson avduker Alexander Kiellands monument i Molde. Her er talen hans: «En Del Venner af Alexander Kielland har reist ham dette Mindesmærke i Molde Park. Ingen norsk Stormands Minde er viet til et skjønnere Sted. Alle, som kommer hid, hilser ham i hans Rige: han var en Natur-Elsker og Skjønheds-Dyrker. Den sydlandske yppige Vækstrigdom, vi staar i, med den kjølige norske Fjeldring der langt ude, -det er som at være sammen med ham igjen.

Bendix Edvard Bendixen, som var den som leste og rådga Amalies første teaterstykke i Bergen i 1877, skriver til hennes første biograf Antonie Tiberg om det han husker fra stykket og tiden det ble skapt i: Arbeidet viste et afgjort talent, men men havde efter min anskuelse enkelte dramatiske mangler, som dog ikke var af den art, at jeg ikke vilde ha anbefalet det hvis det ikke i stykket forekom ting, eller snarere ideen var saadan, at hun vilde have stillet sine egne forhold frem på scenen: ialfald maatte jeg trygle for, at publikum vilde ha forstaaet det saaledes, og det var i den tid noksa

Edvard Grieg er svært syk nå. Sykdommen tatt en så alvorlig vending at hans venn overlege Klaus Hanssen, som også har vært Amalies lege, forbyr reisen og legger ham inn på Bergens Sygehus.

Edvard Grieg dør på sykehus i Bergen.

Adolph Christian Blanc, som var Amalies motspiller og sceniske elsker i stykket hun debuterte i som skuespiller i Bergen i 1876, skriver til biografen Antonie Tiberg om det som skjedde disse vårdagene. Han kan fortelle at det var Johan Bøgh som hadde regien, han var den gangen Theaterforeningens formann. Selv spilte Blanc den unge dikteren Frits Marlow. Stasraad Lehmkul var også med som losjeåpneren, og Randi Nilsen, som siden ble gift med stasminister Blehr. Også Lars Holst og Bernt Schander, som siden ble skuespiller ved Nationaltheatret, var med.

Alexandra Thaulow sender telegram til familievennen Auguste Rodin om at Frits er