Den norske grunnloven blir undertegnet på Eidsvold

I dag blir den norske grunnloven blir undertegnet på Eidsvold. Det har oppstått en uventet politisk situasjon og et maktvakuum, og det har de norske utsendingene fra mange kanter av landet benyttet godt.

På kort tid har de fått skrevet en grunnlovstekst som representerer en ny tid; den er inspirert både av den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjonen. Den baserer seg på de sidene av samfunnet som blir ansett som mest solide og grunnleggende: kongens makt og den evangelisk-lutherske tro, slik de blir fastholdt i første og andre paragraf i den nye grunnloven. Det er dette som skal være garantien for politisk stabilitet, relativ uavhengighet og velstand, et moralsk og religiøst fellesskap, og dette igjen skal legge grunnlaget for fremtidshåp, nasjonal selvstendighet og frihet i landet.

Danske Christian Frederik velges til Norges konge. Pakten blir sluttet med formuleringen «Enige og troe, til Dovre falder!».

Sammenhengen mellom staten og kristendommen er grunnleggende for den nye norske nasjonen, og den blir ikke mindre viktig for et folk som vil slåss for uavhengighet.

Det skal imidlertid vise seg at det fins problematiske sider ved dette grunnlaget å bygge en nasjon på. Folkets motstand mot øvrigheten skal vise seg å gradvis øke, og det kommer også til å bli motstand mot den kristendommen som øvrigheten representerer, som faktisk er uttrykk for en ikke ubetydelige maktutøvelse.

Presten er statens og kongens embetsmann, og alle frikirkelige bevegelser og religiøse forsamlinger utenfor kirkens rom skal helt frem til 1842 komme til å være ettertrykkelig forbudt gjennom det som kalles konventrikkelplakaten. Brudd på denne loven skal komme til å bli straffet strengt.

Lekpredikanten Hans Nielsen Hauge har allerede sittet i fengsel i mange år for brudd på denne loven, og i fjor ble han dømt til to års slavearbeid. Hans kristendomssyn er pietistisk, og han legger stor vekt på det personlige gudsforholdet, og på en arbeidsom og nøktern livsførsel. Vekkelsene i hans fotspor har spredd seg som gressbranner rundt i landet, og i dette fins det både religiøse og politiske spenninger som har langt større innflytelse i Norge enn hva som er tilfellet i Danmark.

Norge ligger lenger unna maktens sentrum, og det fins større grobunn for frihetslengsel og hat mot øvrigheten, mot selve den symbiosen av stat og religion som mange i folket oppfatter som en uhellig, nærmest ukristelig allianse.