Det er i midten av august, og nydelig sensommervær på prestegården på Eidsvold. Nicolai Wergelands kone, Alette som er mor til Henrik Wergeland og Camilla Collett, dør brått på Eidsvold prestegård etter et par dagers lett febersykdom. Hun er 62 år gammel.
Siden skal Camilla komme til å skrive at hun tror at moren aldri følte seg lykkelig her på Eidsvold. Hun lengtet alltid tilbake til sin lyse ungdom i Kristiansand, tror hun. Og denne lengselsfulle tilbakeskuingen ble etter hvert til en slags sykdom, den varte i 30 år, selv om Camilla ikke kan huske å ha sett moren sengeliggende annet enn de to siste dagene hun levde.
Alettes mann Nicolai vært ganske syk denne sommeren, såpass syk at Alette, barn og svigerbarn har fryktet det verste. Alette har vært utrettelig opp og ned trappen på prestegården for å pleie sin mann, og en gang snubler hun og får en ubetydelig skramme på benet. Hun legger ikke noe vekt på den lille skaden – det er prestens sykdom alle på gården er opptatt av. både barn og svigerbarn er samlet på gården. Den gamle barnepiken Lisbeth Maria, som er opptatt av varsler og tegn og vant til å lese dem, er kommet ned fra fjellet. Hun kan fortelle at hun har drømt om natten at hun har sett prestens barn sortkledde i dagligstuen, og hun har også set et tegn ved skorsteinen på kjøkkenet, der ilden er blitt spredt ut til alle kanter. Men det er ingen som legger særlig vekt på disse påståtte varslene, for husbond Nicolai Wergeland er på bedringens vei, ja, i grunnen frisk igjen.
Det er først nå at Alette begynner å klage over en vond fot. Det er ikke lett for barna hennes å få overtalt henne til å tilkalle doktoren, og legge seg til sengs. Men til slutt lystrer hun. Og etter to dager er hun død, en strålende klar varm morgen. Alle er som bedøvet. For bare få timer siden har Allette hatt sin halvt år gamle dattersønn hos seg ved sengen, og kjærtegnet ham. Man har båret sengen hennes bort til vinduet, og her står Camilla nå og stirrer ut på utsikten som hun så ofte har hørt moren prise med et barns entusiasme og alltid nye forundring.
Hun ser hvordan den dype, buktende skogdalen liksom bærer vannspeilet.Til høyre kan hun se kirken, og hele bildet rammes inn av de store hengepilene i prestegårdshagen. Alt er så deilig og rolig og uforstyrret der ute, -- som det ikke eksisterer sorg i verden. Camilla ser et langt tog av slåttekarer som strekker seg nedover skråningen, helt ned til dalbunnen. På morens kommode står et glass med roser, -- de virker nesten friskere enn da hun selv plukket dem for bare tre dager siden. Det forundrer Camilla at rosene i det hele tatt kan tillate seg å være til.
Tilsynelatende er Nicolai den som tar sin kones dødsfall mest fattet av dem alle. Allerede samme dag begynner han med forberedelsene til begravelsen. Men noen dager senere kommer Camilla inn til ham på hans eget rom, og da finner hun ham sammensunket på sofaen, mens han vrir hendene og mumler Alettes navn for seg selv igjen og igjen.
Det er først på morens begravelsesdag at Camilla klarer å gråte. Hun gjemmer seg i den fjerneste kroken nede i dalen, og syns at hun må gråte øynene ut. Hun holder hendene for ørene for å ikke høre kirkeklokkene, hun tenker på morens lyse sjel, på måten hun kunne le på. Moren avskydde alt mørkt og mystisk ved begravelser, kister og kirkegårder, mens Nicolai er sterkt tiltrukket av slikt, og riktig svermer for å bivåne en begravelse med alle dens seremonier. Det var en av hans største nytelser, kommer Camilla siden til å skrive.
Camilla visste ikke at det var mulig for et menneske å gråte så totalt som hun gjorde denne dagen etter morens død, kommer hun til å skrive. Likevel innser hu at de to aldri riktig kom til å være noe for hverandre. De kunne ikke være det, kommer hun til å skrive.
Collett, C. (1994). I de lange Nætter. Oslo: Gyldendal. s. 32-33
og