Friedrich Nietzsches far dør som 36-åring av en hjernesykdom. Friedrich er snaut fem år nå.

Friedrich Nietzsches far dør som 36-åring av en hjernesykdom, en svulst som gradvis har brutt ned hans livsfunksjoner. Friedrich er snaut fem år nå, han har sett hvordan faren gradvis har mistet talen, synet, hørselen, det har vært en forferdende prosess, til slutt har han ligget der i sengen som en livløs bylt. Tapet er voldsomt; han han vært svært knyttet til sin følsomme og nærværende far. Det er først når han hører kirkeklokkene under begravelsen at det virkelig går opp for ham hva som har skjedd. Klokkeklangen går gjennom marg og ben på ham; han forstår at han nå er farløs og forlatt.

Det skal siden, når Friedrich selv blir alvorlig syk, hete seg at faren døde etter et fall ned trappen. Men det er ikke sant; obduksjonen viser at han har hatt en svuslt i hjernen som svarer til en fjerdedel av hjernemassen. Heretter skal livet hans være dominert av kvinner. Moren, som er blitt enke som 23-åring, kan ikke lenger bli boende i prestegården. Hun tar med barna og flytter inn hos slektninger i Naumburg.

I den selvbiografiske boken Ecce Homo, som kommer til å være den siste han skriver, kommer Nietzsche til å skrive blant annet, under avsnitet "Hvorfor jeg er så vis", skrive dette om sin far: "Lykken i mitt liv, det som kanskje gjør det enestående, ligger i dets skjebne: Jeg er, for å uttrykke det i form av en gåte, allerede død som min far, men som min mor lever jeg ennå og eldes. Den dobbelte avstamningen, liksom fra det øverste og nederste trinnet på livets stige -- samtidig dekadent og begynnelse --, den, om noe, forklarer den nøytraliteten, den friheten fra partistandpunkter når det gjelder det totale livsproblemet, som kanskje er karakteristisk for meg. (...) Min far døde 36 år gammel: Han var forfinet, elskverdig og sykelig, som et vesen som bare er bestemt til noe foreløpig -- snarere en vennlig erindring om livet enn ivet selv. I det samme året som det gikk nedover med hans liv, gikk det også nedover med mitt: I det 36 leveåret nådde jeg det laveste punktet i min vitalitet -- jeg levde fremdeles, men uten å se tre skritt fremfor meg."

Men han kommer også til å skrive, i samme bok:

"Man er aller misnt beslektet med sine foreldre. Det ville være det ytterste tegn på vulgaritet å være beslektet med sine foreldre. De høyere naturer har sin opprinnelse uendelig mye lenger tilbake."