Henrik Ibsen ankommer Christiania for å ta Examen artium ved skolen som kalles Heltbergs studentfabrikk

Henrik Ibsen ankommer Christiania for å ta Examen artium ved skolen som kalles Heltbergs studentfabrikk. Hans skuespill Catilina er nettopp utgitt. Om tilblivelsen av dette stykket skal han siden komme til å skrive:

«Catilina» blev skrevet i en liden spidsborgerby, hvor det ikke stod i min magt at give luft til alt det, der gærede i mig, undtagen gennem gale streger og optøjer, som pådrog mig uvilje hos alle de agtbare borgere, der ikke kunde sætte sig ind i den verden, som jeg der gik og tumlede med alene.»

På skolen blir han kjent med Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje, og også den lærde boksamleren og senere universitetsbibliotekaren Paul Botten-Hansen.

Ibsen er i gang med et stykke som han skal komme til å kalle Rypen i Justedal, som han bruker psudonymet Brynjolf Bjarme på. Stykket tar utgangspunkt i sagnet og Jostedalsrypa, og er tydelig påvirket av Welhavens nasjonalromantiske lyrikk, og av de norske sagnene som den norske sagnsamleren Andreas Faye utga i 1833.

Og han er ikke alene, i løpet av 1840-tallet er det den nasjonalromatiske, norske fortiden som har vært motiv og tema både i musikk, billedkunst og litteratur.

Sagnet om da svartedøden kom til landet i 1349, rømte de noen av de rikeste og mest fornemme i Sogn inn til Jostedalen og bosatte seg der for å beskytte seg mot smitten. Men de lykkes ikke, epidemien nådde også til dem, og den eneste overlevende var en liten jente på gården Birkehaug, som da hun ble funnet var blitt sky og vill som en rype, og uten språk. Hun ble fanget og oppdratt i sivilisasjonen, og da hun var blitt voksen, giftet hun seg og ble stammor til en slekt som i flere århundrer bøe kalt rypeslekten.

Det er dette stoffet Ibsen nå tar fatt på. Det har elementer av både sivilisasjonskritikk, nasjonalromatikk og en romantisk kjærlighetshistorie. Og det er et ypperlig materiale for å skape et stykke etter idealet fra Johan Ludvig Heiberg i København, som er den toneangivende teaterteoretikeren på denne tiden. Men for at det hele skal kunne fungere på scenen, har Ibsen måttet gjøre noen små justeringer i sagnet; Jostedalsrypa som han gir navnet Alfhild, er ikke en liten jente, men en ung kvinne. Og hun kan jo ikke være språkløs på scenen, så han gir henne språk, med det særtrekket at hun omtaler seg selv med få unntak i tredjeperson, slik små barn gjerne gjør.

Lenge før hun blir oppdaget har hun kontakt med en gammel mann, Sangerknud, en er en omreisende visesanger. Slik gjør Ibsen det mer sannsynlig at Jostedalsrypa allerede har vent seg til mennesker til en viss grad når hun blir fanget og hentet ned til sivilisasjonen.

Ibsen ser for seg at stykket skal ha fire akter. Alfhild skal bli den forventningsfulle jegeren Bjørns kone. Men han kommer aldri til å få gjort ferdig mer enn første og en del av andre akt før han legger stoffet på hylla.