Dato
1865

Arne Garborg er en ung gutt på fjorten år som blir konfirmert på Jæren.

Han utmerker seg med sine store evner, men han strever med det religiøse. Han vil være sann i sin religion, men han får det ikke til; han klarer hverken å omvende seg, eller å angre, og han er redd for både faren og for Gud. Han er i det hele tatt dypt ambivalent; han vil både bort fra religionen, og inn i den.

De beste i konfirmasjonskullet skal få gå på en lokal lærerskole. Der vil man bli kvalifisert til å være omgangsskolelærer. Dit vil Arne; ikke for å bli lærer, men å komme vekk hjememfra. Og han blir også en av de heldige. På denne skolen får han en venn som kommer fra romanifolket. Han lærer Arne romanispråket. Arne har svært lett for å lære språk. Og han kan lese så mye han vil. Han leser seg yr på Ibsen og Oehleschläger. Han vil bli romantisk dikter. Han vil skrive frem en annen verden enn den han kjente hjemmefra. Og i et saliggjørende glimt rett før konfirmasjonen, en fin vårdag, blir han brått befridd for alle sine sorger. Dette som prestene og bønnebøken har preket om, er bare tull, går det opp for ham. Det fins ingen slik gammel sinnatagg av enn gud som sitter og lurer på om han kan få kastet folk i helvete. Det føles som om han har fått et pustehull når dette går opp for ham. Det unge motet våkner i ham. Avklaringen skal ikke komme til å vare, men det representerer likevel et glimt av noe som ikke så lett glemmes.

Personer
Korrekturlest?
Ja
Kilde

Sørbø, J. I. (2015). Arne Garborg: frå bleike myr til alveland. Oslo, Samlaget. s. 28