Henrik Ibsen skriver på nytt til Georg Brandes

Henrik Ibsen skriver på nytt til Georg Brandes. Han beklager seg over Bjørnstjerne Bjørnson, som han mener er av den oppfatning at det kun fins to typer mennesker; de han kan ha nytte av, og de som kan være sjenerende for ham. Selv om han nok kan være en god psykolog overfor sine diktede personer, er han en dårlig psykolog når det kommer til de levende. Det begynner for øvrig å gå opp for Ibsen at han kanskje ikke burde ha bedt Brandes om å lese og kommentere hans De unges forbund. Han tror kanskje at det som egentlig interesserer Brandes er de tragediene eller komediene som utspiller seg i personenes indre, og slikt er det ikke noe av i dette stykket, det hadde han jo advart om på forhånd. I dette stykket har han ikke villet noe annet enn det som fremkommer i stykkets innhold. Om noen dager skal han reise til Stockholm, og etter det planlegger han å komme innom København. Der håper han å treffe Brandes, slik at de kan få snakket ordentlig sammen, ikke bare om det litterære som de er uenige om, men også om det menneskeklige. Der tror han nemlig at de står hverandre en god del nærmere.