Henrik Ibsen får en høstkveld dette året besøk av Lorentz Dietrichson. Han leser høyt for sin venn et utdrag fra stykket han arbeider med.

Henrik Ibsen får en høstkveld dette året besøk av sin gamle venn fra Bergen som han var mye sammen med i årene i Roma, Lorentz Dietrichson. Han gjør noen han ellers aldri gjør; han leser høyt for sin venn et utdrag fra stykket han arbeider med, det som skal komme til å bli Keiser og gallieer, og som han foreløpig kaller Julian. Det var Dietrichson som først visste at han var i arbeid med dette store stoffet den gangen de var sammen i Roma, og nå skal han få vite hva han har fått ut av det. Ibsens sønn Sigurd, som er skolegutt, blir etter kveldsmaten plassert i et annet rom for å lese leksen i religion. Det liker han dårlig - han har vært spent på å få vite hva faren skriver på, og han tror det er like mye religion i farens stykke om i hans lekse. Ibsen er ingen stor oppleser, men stemmen hans er behagelig, og han leser på en måte som er kjemisk fri for alt unaturlig. Rundt midtnatt er opplesningen ferdig. Da har mystikeren Maximus i stykket steget opp fra dypet med Julian. Dietrichson er dypt grepet og imponert. Han forteller Ibsen at dersom andre del av stykket er like gripende og interessant som første del, kommer dette til å bli det største diktverket som deres tid har frembrakt. Når han forlater Ibsen denne kvelden, er det med en følelse av å ha hørt noe av det merkeligste på tragediens område som er blitt skapt siden Shakespeares tid. De mektige skikkelsene i stykket følger ham inn i drømmen. Når stykket om noen måneder kommer ut i bokform, skal han komme til å lese begjærlig for å se hvordan det går med dem.